Lesninger for 30. søndag i kirkeåret år A

schema

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én!

I dag svarer Jesus fariseerne med å henvise til deres eget Schema, den jødiske korte trosbekjennelsen som isrealittene las når de la seg og når de sto opp (5. Mosebok 6,7).

Men Jesus utvider perspektivene. Slik får ikke fariseerne det svaret de forventer. Det er som om dne virkeligheten de står i blir for liten i møte med Guds Sønns livshorisont. Skal de forstå svarene må de endre ståsted! Å være kristen er å være villig til å endre sitt syn. Det er å være villig til å åpne seg for nye perspektiver, og endelig å endre ståsted. Helliggjørelsen er veien vi går for å oppnå dette.

Hva er det så Jesus utfordrer oss på i dag? Jesus svarer som vanlig på fariseernes utfordring på en måte som utvider vår horisont. Det er ikke én lov, sier Jesus men to. Som i virkeligheten er tre:

– Du skal elske Gud
– Du skal elske din neste
– Du skal elske deg selv

Dette er det dobbelte kjærlighetsbudet. Som i virkeligheten er tre. Når vi ser disse budene må vi spørre: Hvordan kan vi forholde oss til disse budene? Hvilke av disse formene for kjærlighet utfordrer oss mest?

Vi mennesker har gjerne et tosidig forhold til påbud og forbud. For ikke å si tresidig: På den ene siden har vi mennesker en tendens til å underordne oss loven. «Loven sier at du skal…» og vi følger denne loven uten å stille spørsmål. Det er en form for uansvarliggjøring. Den eneste grunnen til at vi gjør som vi gjør er fordi vi har fått beskjed om det. Så kan vi velge å gjøre opprør mot loven. Men Jesus peker i dag på en tredje måte vi kan forholde oss til loven på: Ikke ved slavisk å følge den på grunn av lovpåbudet, men av fri vilje grunnet på kjærlighet.

Selv blir jeg møtt med  mange slags spørsmål når jeg møter skoleklasser eller andre grupper som ikke er vant til ordenslivet, og de spør gjerne: «Har du lov til å gå ut, og kan du være ute så lenge du vil? MÅ du gå i den drakten? Kan du gifte deg?» Disse spørsmålene befinner seg i den første logikken: Noen har sagt at sånn skal du leve, og dette må du følge. Men sannheten er jo at det er jo jeg selv som har valgt dette livet. Det er ikke sånn at jeg ble lokket inn i klosteret, og da jeg var vel på innsiden slo de portene igjen og påtvang meg å leve under et strengt dominikansk klosterregime. Det var det frie valget som lå til grunn.

Og den friheten ligger til grunn for alle kristne. Vi elsker ikke Gud fordi vi har en lov som sier det. Vi elsker Gud fordi Guds sønn sier til oss: Dere er mine venner. Det er ikke loven som gjør at vi oppfyller loven, men kjærligheten og vennskapet selv. Derfor er dagens ordtak paradoksal. For Jesu ord uttales som en lov, men er i virkeligheten et uttrykk for den kjærligheten som hele skapelsen springer ut av, og som danner grunnlaget for vennskapet mellom Gud og oss. Det er av kjærlighet at Gud skaper. Det er av kjærlighet at Kristus frelser oss ved å gi seg selv for oss og til oss. Og det er av kjærlighet at vi får del i Den Hellige Ånd, den som går i forbønn for oss med sukk uten ord (Rom 8,26).

Jesu svar til fariseerne er ikke et krav. Det er en ansvarliggjøring. Det er å si til oss: Et vennskap må være tosidig. Gud gjør sin del, ved å bevise sin kjærlighet til oss i Kristus. Han kaller oss til å svare på denne kjærligheten, som ikke er bare en, men tredelt. Vi  er kalt til å svare på Guds vennskap. Vi er kalt til å leve ut den kjærligheten i møte med de rundt oss. Og vi er kalt til å la kjærligheten også omfatte oss selv. Hvilken av disse tre dimensjonene av kjærlighetene er mest utfordrende i våre egne liv?

Advertisements