Kronikk på trykk i Dagen fredag 20. juni 2014
Foto: br Haavar Simon Nilsen ©P
Den store fotballfesten i Brasil er i gong. I lang tid har fotballverda lada opp med pr-stunt i glittrande VM-farger og -former. Det skal vere glede og moro, men alle veit at showet kjem med ein pris.
Allereie i 2013 kunne ein sjå teikn til at Rio de Janeiro hadde byrja den hardhendte tilrettelegginga for fotball-VM. I juli same år møttest nær 4 millionar katolske ungdomar for å delta verdsungdomsdagane, der pave Frans sjølvsagt var til stades. Det var eit tydeleg politisk signal då han på eige initiativ vitja favelaen, eit av dei mange fattigkvartera som klamrar seg til åssidene rundt Rio by. Han etterlyste sosial rettferd og lytta til dei vanskelege kåra som bebuarane kunne fortelje om. Då hadde utreinskinga av narko-handel kome godt i gong, med razziar og skuddvekslingar til fylgje. Spesialstyrkar slo til i bydel etter bydel, alt for å temje ein by med høg kriminalitet og mykje vald. Det vart kalla byfornying, og skulle gi ein ny start for dei aller fattigaste blant Rio sine innbyggjerar.
Den underliggande VM-agendaen vart etterkvart openbar, og klagene strøymde på. Det er ikkje nok å jage narkokartella på flukt og plante nokre frodige tre rundt bydelens nyoppussa offentlege forsamlingshus. Folk fekk ikkje den naudsynte hjelpa til infrastruktur, skulegang og helsetilbod som dei hadde blitt lova. Sysselsettinga blomstra ikkje automatisk berre fordi livet i favelaen vart tryggare. Det var eit slag for dei fastbuande å erfare at det ikkje var politisk vilje eller styrke til å gjennomføre løftene dei hadde fått.
Samstundes var landet villig til å satse stort på eit VM som er reikna å koste over 26 milliardar reals, nær 70 milliardar norske kroner, kanskje mykje meir. Dette er pengar som folk flest meiner burde gå til å gjere noko med fattigdomen og dei sosiale kår for dei lågarestilte klassene. Klasseskillet er i seg sjølv eit veksande problem i eit land som allereie toppar statistikken for skilnad mellom fattig og rik, og med auka velferd veks det fram stadig nye gettoar for den øvre middelklassen. Samstundes er 170.000 menneske frå fattigstrøka blitt tvangsflytta grunna VM, og har tapt både heim og sosial fellesskap. Slik aukar dei politiske spenningane.
I tillegg til alt dette har Brasil ein kultur for korrupsjon som provoserar ytterligare. Eit foreløpig botnpunkt vart nådd i 2005, då den store «mensalao»-saka kom for retten. Medarbeidarar av dåverande president Luiz Inacio Lula da Silva vart dømde for å ha betalt kongressmedlemmer for å stemme på deira lovgjevingsforslag. Kombinert med dei mange korrupsjonsryktene kring FIFA-leiinga har folk i Brasil god grunn til å vere mistenksame.
Kvar står så kristenlivet i Brasil i alt dette? Ulikt Noreg er Brasil framleis eit religiøst land, der tru (i stort mangfald) skriv seg naturlig inn i dagleglivet. Den katolske kyrkja er framleis den store kyrkjelege majoriteten med 64% av befolkninga, men prosentandelen fell raskt. Protestantismen, særleg i form av pinsemenighetar og evangeliske kykjesamfunn, vekst sterkt og tel no 22% av folket. Ein finn knapt ei katolsk kyrkje for kvar bydel, men karismatiske menighetar poppar opp nær sagt på kvart gatehjørne. Herlighetsteologi og løfte om økonomisk vinst pregar gjerne forkynninga, noko som freistar meir enn ei satt katolsk folkekyrkje utan kapasitet til å betjene dei mange fattigsamfunna. Kristentru tru blandar seg også med overtru og spirituell eksperimentering, med åndemaning og kontakt med dei avdøde gjennom sjølvutnemnde media og spiritistar. Til saman sprikar det religiøse landskapet i mange retningar. Men kva er den religiøse drivkrafta? I eit land med omfattande fattigdom, sosial naud og svimlande klasseskilje vert truslivet ein fristad som gjev tryggleik og von. Når framtida vert håplaus og fattigdomen eit fengsel, då sit ein berre att med håpet i trua. Det er i så måte stor skilnad på truskåra i Brasil og Noreg.
Som reaksjon på fattidom og sosial skilnad oppsto ei viktig rørsle på 60-talet i Latin-Amerika. Ho greip òg om seg i Brasil, der fransiskanaren Leonardo Boff spela ei nøkkelrolle. Han kom i konflikt med Vatikanet som var skeptisk til det tidvis millitante, politiske engasjementet. Dette førte han ut av ordensliv og presteembete, men han har sidan vore aktiv i teologien. Rørsla fekk namnet frigjeringsteologi etter tittelen på ei bok skreven av Gustavo Gutiérrez på 70-talet. Han var peruiansk sogneprest som sto sentralt rørsla og prega den teologiske djup-tenkinga. Han hevda at fattigdom er korkje skjebne eller ulykke, det er ein fylgje av syndfulle og urettferdige sosiale ordningar, ordningar som må motarbeidast og nedkjempast.
Frigjeringsteologien lyfte fram Evangeliets bodskap om omsorg for dei fattige (preferential option for the poor) og i Brasil fann dette si konkrete form gjennom ei grasrotrørsle der lekfolk fekk anledning til å engasjere seg lokalt. Gjennom lokale fellesskap kunne gode krefter arbeide for betra kår, og eit helseprogram som oppstod i Nova Iguacu fekk etterkvart nasjonal interesse og førte til breidt engasjement i heile landet. Rørsla var med på å endre maktbalansen frå millitærstyre til styrka demokratiske prosessar i Brasil.
Nå når verdas augo er retta mot Brasil er det eit godt høve for alle truande å vise solidaritet med dei som lir i dette landet. Den kristne trua er etisk forplikta til å hjelpe dei som står svakast. Under eit bibelseminar i 2009 held Gustavo Gutiérrez ein eksegese over likninga om den barmhjertige samaritan. Han spurde til slutt: Kven er min neste? Det er han som eg gjer meg til neste for. Det er eg som vel kven eg forbarmar meg over. Det er eg som vel kven eg går forbi. Korleis vil du møte den halvt ihjelslegne langs din veg? Korleis tek me vare på dei som treng vår hjelp?
Når me no lét oss underhalde av fotballfeberen er det grunn til tenke over korleis me kan støtte dei som lever i djupaste naud i skuggesidene av fotballarenaene. Folk må få heie på kva lag dei vil, men aller mest må me heie fram dei som ikkje har supportarar, dei fattige i Brasil.
bror Haavar Simon 
pastor
jeg har litt vanskelig for å følge med, for nå driver du åpenbart oppi andre problemer og i en annen verden en hva vi er intenst opptatt av. og sånn bør det ikke være.
men jeg ser du har fått til et foto av veslejenta med ei filledokke. Det må ha vært vanlig før i tiden, men så kom det amerikanske dokker, med porselenshode og til og med sovedokker av plastikk.
Men tradisjonen er bevart. Min kone ifra Niedersachsen fant frem sine gamle leker da vi fikk barn og det var blant annet ei filledokke som hun hadde sydd og strikket og brodert selv og visste det i detalj for hun hadde lært å strikke og sy på den måten. Og så hadde den dukkevogn som var en liten flettet kurv med hjul og håndtak. Den har vært i bruk i neste omgang, og nå har jeg måttet reparere den til tredje generasjon. Det er flettet kurvpil men jeg får det til av frisk rognekvist og grankvist og seljekvist og hegg ved å splitte det opp. Og så kan man bruke tåger, som er røtter av furu i myra.
Sånt er viktig å vite om du skulle stå i beit for et tau eller ei vidje.
Men vi har måttet fordype oss i å sy ei helt ny filledokke for vi kan ikke gi bort den gamle.
Vi opplevde at dette er viktige tradisjoner. De stilte fra Dresden med en dåpskjole av billig DDR gardinstoff, antagelig bestemors arbeide, med gullkors brodert på brystet og 4 navn. 2 i rødt og to i blått døpt datum. Det dokumentet i STASIs hender hadde kostet karriæren for 4 små barn, og vi har hatt den ære å brodere på to navn til.
De turte ikke annet, slik har de bevart sin kultur selv under svarteste Honecker.
Men nå ble jeg plutselig dratt med i gullsmedbutikken. Det skal døpes over there i Statene så de får noe av moroa de også, og det er vedkommende som måtte bæres konsekvent da annet er utrygt.
Jeg fikk vite at vi må kjøpe ei sølvskje og den må graveres. Butikkdama skjønte situasjonen.
Stakkars bankkortet mitt,…… men jeg har tenkt litt på det. Det koster anslagsvis 3 eller 4 flasker brennevin som du altså må kunne gi avkall på, på grunn av den ungen. Og jeg har nylig falt i tanker også om dette.
Den gemene hob, Pøbelen forhåner og slår om seg med rasismer man «er født med ei sølvskje i munnen…» urettferdig ikke sant? Eiendom er tyveri,…
Men så er det jo dåpsgaven til det nye barnet.
Tenker man med det samme på hva det har kostet av angst og strev…. ikke bare for foreldre men også for besteforeldre… kanskje for tanter og onkler som kanskje er barnløse og hvem dette angår og berører meget dypt. Man vil sikre at barna er viktige og blir tatt vare på, det har med omsorg å gjøre, bønn konsentrasjon og fordypelse og aktiv interesse, hvor man slett ikke er sikker på resultatet,… og så gir man en faddergave. Når man endelig har adgang til å kunne puste lettet ut.
Den skeia får du ikke mye igjen for på loppemarked, og bankkortet bankkontoen sparegrisen må svi, men det er viktig.
Se på den filledokka, et meget fint arbeide. De har villet gjøre en fin dame og en prinsesse ut av den veslejenta. Kanskje man trenger å trene litt på å sy og brodere? kanskje hun skal ha bunader og konfirmasjonsklær og bryllupskjole etterhvert?
Vi må ha at de duger på sikt.. Vi må vise at vi må arbeide og kunne våre ting og levere bevisst kvalitet.
Jeg må ha adgang til å kunne lære dem om at edelmetallene regnes og legeres ikke i prosent og promiller men i duodecadisk heltallig system hvor 11/12 = 0.91666666…. og kalles «sterling» og 10/12 = 0,833333333…. og kalles gedigent sølvbestikk.
For plutselig må jeg raffinere og fremstille finsølv, og plutselig må jeg også kunne legere loddetinn og sølvslagølodd, og vil da ikke ha den sølvskjeia forhånet og mobbet og erstattet med nikkel og alpakka og advlterare og forfalskninger som bare skaper plunder i arbeidet. Det kommer når vår kultur er kriget imot og trampet ned og etnisk utrensket.
Nå trenger jeg småjentene til å høste druer til høsten. jeg må lage en stige, ny kurv har vi. Og vi må gjøre en fest ut av det. De må få med seg så de kan gi bort videre og dele ut riktig så det kan bli et samfunn.
Jeg håper å kunne få dem med ut og fiske også, hvor jeg har hatt meget strev med båten og det har kostet men nå ser det ut til å kunne bli fint og trygt. Vi må vise at vi må yte hva vi kan og vi må kunne vårev ting og berge vår kultur og tradisjonene.
Fattigdom og urettferdighet har jeg også smakt. Det er når det er forbud mot å yte og kunne arbeide, såpass at det klart går på ens identitet og verdighet løs, når det ikke er mulig å lage et samfunn og et nettverk hvor man hjelper hverandre og løfter i flokk og sørger for at resultatene kommer dit hen hvor de kanskje trengs og blir satt pris på og noen blir glade, for plutselig kan man trenge endel hjelp selv og da må samfunnet være iorden.
Krigen mot synåla, krigen mot sølvskjea, krigen mot glohaugen og spissflammen, krigen mot tollekniven og brynet og øksen og sagen og filen og malerpenselen, krigen mot språket og mot vår kultur, …. den er djevelsk.
Sølekaker og snøløkt og sandkasse og bål er viktig. Barna finner frem selv og de skal ikke ha ferdige leker, de finner mye selv det de trenger men man bør engasjere seg og være med og vise dem prinsippene. Man er med og tegner for eksempel, og viser dem hvordan de kan gripe inn i ens eget arbeid og vise dem hvordan man kan gjøre det, en som streker opp og en annen som farvelegger for eksempel. Da blir de sterkt engasjert og man blir selv sterkt engasjert.
Du nevner den barmhjertige samaritan, merk, han kunne sine ting og opererte saklig.
Takk for fyldig kommentar 🙂 Jeg skal merke meg oppskriften for vidje, i tilfelle jeg skulle bli i beit, ein veit aller!
Alle kommentarer på bloggen ligger til offentlig anskuelse, så om du ønsker en mer privat utveksling må du gjerne bruke min mail, haavar.simon@gmail.com
PS. Bildet av mor og jenta med dokka ble tatt sommeren (vinteren i Brasil) 2013. Jeg hadde ikke tenkt på den detaljen, men det vil altså si at på landsbygda i Brasil er det ingen mulighet til å kjøpe seg det vi er vant til av fancy leketøy. Det var ganske strippa for annet en det aller nødvendigste i den landsbyen vi besøkte, et sted utenfor Vicoca, 7 timers kjøring nord for Rio de Janeiro. Hårda bud for mange i denne verden…
Ønsker deg en riktig god sommer. Nå får vi ta inn solvarmen som endelig viser seg i det generøse hjørnet 🙂
br hs
Takk for bra artikkel og inspirerende lesning. Spesielt det at du fletter inn samfunnsperspektivet. 🙂 Skulle ønske jeg var del av en slik grasrotbevegelse..
Gleder meg til du skal ha foredrag om keltisk spiritualitet i Haugesund, det skal jeg få med meg!
Hilsen Øystein