Preken St Johannes menighet under høytiden for Peter og Paulus

Peter og PaulusDet er høytid i kirken i dag. Vi feirer Peter og Paulus. Kirkens søyler. Fundamentet for hele kirkens liv og historiske utvikling. Peter, den første hyrden med det overordnede ansvaret for hjorden. I dag er det pave Frans som står i denne fiskerens sko. Og Paulus, teologen, den omvendte fariseeren som uten stans forkynner evangeliet for hedningene. Vi feirer i dag disse store forbildene, disse kirkens kjemper.

Men det begynner ikke i det store. Det begynner ikke med hverken Peter eller Paulus i det hele tatt. Det begynner med Gud. Det begynner med å bli sett. Det begynner alltid med å bli sett.

Jeg syns det passer godt å dele en historie jeg hørte for ikke lenge siden, særlig i dag, når vi nå endelig har fått den endelige Maria tilbake i kirken. En eldre dame jeg kjenner drev tidligere med ikonmaling. Hun besøkte en gang Albania før kommunistregimet falt. En gruppe reportere fra BBC var der sammen med henne, og en dag besøkte de et museum. Det var overfylt av kirkeskatter, blant annet en stor samling vakre ikoner. Hun sto ved siden av en kvinnelig journalist som studerte et ikon av Maria med Jesusbarnet på armen. Journalisten sa: Jeg liker ikke denne ikon-kunsten. Det er ikke noe vakkert maleri å se på. Min venn sa vennlig men alvorlig: «Det handler kanskje ikke om at du skal se på ikonet. Det handler kanskje mer om å la seg bli sett av blikket i ikonet?…» Journalisten så overrasket på henne, men svarte så: «Ok, jeg skal prøve da!»

Hun ble stående lenge. Til sist begynte hun å gråte.

Vi vet kanskje ikke hva som skjedde i hennes indre. Men hun opplevde å bli sett. Hun lot inn i seg selv blikket og nærværet til Maria. Og Jesusbarnet.

Det var den samme opplevelsen av å bli sett Maria selv kjente den gangen hun åpnet seg for engelens budskap den gangen i Nasaret. Ved engelens nærvær hvilte Guds blikk på henne.

Peter ble sett av Jesus den gang han ble kallet til å følge ham første gang. Og senere en gang, da Peter hørte hanen gale for tredje gang møttes også deres blikk, slik Lukas beskriver det: «Og Herren snudde seg og så på Peter.» (Luk. 22,61)

Paulus fikk se et skarpt lys, før han hørte Jesu stemme der på veien til Damaskus. Siden ble hans øyne åpnet, og han begynte en ny vandring med Kristus.

Når Gud retter sitt blikk mot oss og vi åpner oss for hans nærvær, da forvandles vi i vårt indre. Det er på denne måten Peter og Paulus er våre største forbilder. Ikke for hvilke oppgaver Gud satte dem til. De fikk sine gjerninger å utføre. Vi har våre oppgaver som venter, eller som vi står i. Vi ser opp til Peter og Paulus for deres mot og kraft, og jubler over hva de har utrettet for Kirken. Men vi har det til felles med de hellige at vi er kalt til å la Guds blikk fylle oss, og våge å la oss bli sett.

Det er i dette sannhetens blikk at vi fornyes, at vi finner mening, at vi kan forstå hva vårt kall er. Det er en livslang øvelse, en øvelse vi kan hjelpe hverandre med.

Gud kaller oss til å åpne oss for hans blikk. Og i vårt felles vennskap til Gud er vi kalt til både å se og la oss bli sett av hverandre. Helgenene hjelper oss, både ved sin forbønn, og ved sitt vennskap til oss. Blant disse er Guds mor og vår mor den fremste, hun som med sitt omsorgsfulle blikk viser oss vei til sin Sønn.

Det sies at et ortodoks ikon ikke får sin endelige status før det har vært med i 50 messer. Kanskje mye mer. Et ikon må så å si bes inn.

Vi har fått en ny Mariastatue i vårt kirkerom. Hun lengter etter våre bønner om hennes forbønn, og etter vårt vennskap. Jeg håper alle vil sette av tid til å be i hennes nærvær her i kirken, og vokse i vennskap til henne, og til hele vår store familie som vi har i Himmelen.

Maria og Jesusbarnet

Advertisements