Lesninger 1. messe i Juletiden år A – Den Hellige familie
(In English below)

Albrecht Durer Den hellige familie flykter til ÆgyptKjære kristne. Når Guds sønn tar del i våre kår og blir menneske skjer dette ikke bare på den mest naturlige måte i form av unnfangelse og fødsel av et lite menneske. Det skjer også i rammen av familien.

Og denne lille familien har vært objekt for mang en teolog opp gjennom århundrene, og minner meg om en liten fortelling. Det var altså fransiskaneren, dominikaneren og jesuitten som gikk og diskuterte forskjellen på deres respektive ordener. Plutselig fikk de et syn av den hellige familie på flukt fra Betlehem til Egypt.

Da fransiskaneren fikk se dem falt han på kne, grepet over de fattige og vanskelige kår som Herren lot seg føde under.
Dominikaneren falt på kne i tilbedelse og grunnet på den himmelske speilingen av den hellige treenighet som den hellige familie var et bilde på.
Jesuitten, han gikk bort til Josef, la armen om hans skulder og spurte: «Så, har dere tenkt på hvilken skole dere skal sende gutten til?»
Hver av disse perspektivene har poenger i seg som vi gjerne kan trekke frem i dag.

Fransiskaneren ser en fattig familie, truet på livet, drevet på flukt… Lyder det kjent? Gud gjør seg ikke bare til ett med mennesket generelt, han blir ett med de som stiller svakest. Her i Norge har vi mange som har blitt fordrevet fra sitt hjemland, mange i vår egen Kirke har opplevd det brutale i å måtte forlate alt sitt, alle sine. Denne solidariteten er noe som Gud alltid har holdt fram, og hele Bibelen er full av formaninger om å ta vare på de svakerestilte; de fattige, enker (og enkemenn), flyktninger, de som på så mange vis lider.

Og det er dette den lille kjernefamilien blir et bilde på. De holder sammen, og som dominikaneren tenkte på, blir de et bilde på de kjærlighetsbånd og den trofastheten som preger den trefoldige Gud. Fellesskapstanken er et viktig korreks til individualismen som preger vårt samfunn i dag. Til og med Erna Solberg har reagert på nordmenns innadvendthet, og etterlyser nå flere folk til frivillig arbeid på sykehus og andre offentlige institusjoner. Frivillig arbeid er også noe som preger vår menighet, og vi hadde aldri kommet så langt i vår menighetsbygging om ikke denne holdningen var til stede blant oss alle. Det er ikke bare et praktisk anliggende å yte for fellesskapet. Det er en dyp sannhet om hvem mennesket er, skapt i Guds bilde, ment å være til for hverandre i selvoppofrende kjærlighet. Å gi av seg selv, det er samtidig å bli seg selv enda mer. Maria og Josef gir, de er lydige til de ord de får høre, og tar på alvor de ord engelen forteller…

Men hva så med Jesuitten? Han er en handlingens mann. Joda, hans motiver peker vel i retning av å rekruttere til egne rekker, -men om jeg trekker fram denne medbroren til paven så er det heller på grunn av hans kontante initiativ! I så måte ligner han på vår pave. Pave Frans er også en handlingens mann. Han oppmuntrer de troende til både å fordype seg i sin egen tro, og til handling. Det er nettopp i krysningspunktet mellom vårt indre og i hjertet av fellesskapet, at troen omsettes i praksis.

Vi er kalt til fellesskap og til å leve ut troen slik Gud taler til oss. Gjennom messens liturgi, ved å høre Guds ord, og ved bønnen, både i fellesskap og i hver enkelt ledes vi ved Den Hellige Ånd i våre liv. Den hellige familie viser oss at det kan være en vei som ikke alltid er enkel, men den viser også at Gud har en plan, og legger en vei for hver av oss.

Må det nye året som vi nå går inn i bli et velsignet år hvor vi stadig bedre lærer å ta vare på hverandre, i familien, i Kirken, og i møte med alle de mennesker som vi møter på vår vei.

——————————————————————————–

In English:

Dear brothers and sisters. When the Son of God becomes one of us, a human being of flesh and blood, it happens in a most natural way. Not only by being conceived and born as we normally do, but he also enters into a family life, and this is what we celebrate today. Theologians has discussed the meaning of this first Christian family, and it reminds me of a story that I’d like to share with you:

A Franciscan, a Dominican and a Jesuit were walking along debating the greatness of their orders. Suddenly, an apparition of the Holy Family fleeing from Bethlehem to Egypt appeared in front of them, Jesus carried on Mary’s arm, and Joseph leading the way through the dessert. The Franciscan fell on his face, overcome with awe at the sight of God born in such poverty.The Dominican fell to his knees, adoring the beautiful reflection of the Trinity and the Holy Family.The Jesuit walked up to Joseph, put his arm around his shoulder, and said, «So, have you thought about where to send the boy to school?»
Now, Each of these approaches to the Holy family has got some interesting aspects to it that is worth some reflection.

The Franciscan sees a poor family, life threatened and refugies from their own land. Does this sound familiar? God does not only become one with humanity in general, He enters into a profound solidarity with those who find themselves in great difficulty. Here in Norway, there are thousands who has been chased away from their homeland. Many within our own parish has experienced the difficulty of having to leave their own country, leaving family, friends and many other bonds behind. The solidarity with this kind of suffering is something that God has always claimed, and the Bible is full of exhortations about taking care of those who are weak and needy in society; widows (and widowman), refugies, poor, all those who in many ways are suffering in this world.

The Holy Family becomes an image of all those who suffers. A family that sticks together, that love each other and that cares for each other. As the Dominican observed, the Holy family becomes an image of the ties of love and solidarity that is characteristic for the Holy Trinity. This Trinitarian love and the fellowship among them, and among God and us, is an important correction the individualism that our society is so deeply marked by. Even our prime minister, Erna Solberg, has reacted on the inward and selfish attitude we find in our time, and she insist on more effort from everybody to take on voluntary work in hospitals and institutions. In our own parish, voluntary work is one of the major causes for our growth that we have witnessed in St Johannes the last months. This is not only a question of practical needs within our community. It also mirrors a deep truth of what it means to be human, created in the image of God and meant to give of oneself in self-sacrificing love. To give of one self, it is in reality to become more ourselves!

Mary an Joseph gives, obedient to the word of God, obedient to the demands that love casts upon them…

Now, what about the Jesuit? At least we may say that he’s a man og action! Ok, he’s trying to recruit for his own company, but seen in a positive perspective, he is not afraid of taking the initiative. In that way, he truly reminds us of an other Jesuit, I’m thinking of our pope! Pope Francis is also a man of action. He encourages us to deepen our faith and to turn faith into action! And it is exactly in the crossway between our inner life and the community life that faith is transformed into practice.

We are called to fellowship, and thereby to live the faith given us by God. Through the liturgy here and now, by hearing the word of God, and through prayer we might grow in a visible faith, inspired by the Holy Spirit.  The holy family shows us that there is a way in faith, not only an easy way, but there is a way, a way that is following God’s plan, a way for each and every one of us. Let us pray that the new year we will now enter may be a blessed year where we may evermore grow in care for one another, both within our family, in our parish, and through the meetings with all that comes in our way…

Advertisements