Lesninger for 32. søndag i det alminnelige kirkeår (år C)

gleden i livetKjære brødre og søstre. I går hadde Norges Unge Katolikker distriktstreff her i St Johannes, og tema for kvelden var «Halloween», en fest vi forbinder med ikke-kristne tradisjoner, lefling med forholdet til døden, og ikke minst høy kommersiell faktor: Altså noe vi kanskje kunne tenke oss å holde borte fra kirken. Samtidig kan man hevde at Halloween-fokuset gir en mulighet til å tydeliggjøre både ovenfor unge og eldre hva vi kristne bekjenner. En sånn strategi skriver seg i så fall inn i en tradisjon som Kirken alltid har brukt, se bare på våre mange middelalder-kirker i dette landet: De er plassert på de mange hov og hedenske offerplasser, der man på mange måter minst av alt kunne tenke seg at det aller helligste skulle få sin plass. Jeg tror at vi også i dag ikke skal vike fra det som ikke passer med vår tro. Vi skal heller gå aktivt inn og fylle vår tid og våre troende med de verdier og den tro som vi bekjenner som sant.

Vi nå går mot slutten av kirkeåret, og lesningene i denne perioden inviterer oss til å reflektere over døden, og over det mysteriet vi lever som kristne i møte med det som venter oss på den andre siden.

I den kristne tradisjonen er «Halloween» langt fra Trick’n’Treat og skumle kostymer. Ordet «hallow» betyr å gjøre hellig, å hellige. Det kan også bety å lovprise. Og det er nettopp hva de sju brødrene vi hører om i 2. makkabeerbok gjør, midt i de mest intense prøvelser. De holder fram Guds trofasthet, løftene om evig liv, og budene som mer verd enn noe annet. Ingenting kan måle seg med Gud. De står Kongen steilt imot. Hva er prisen for å holde fast på bekjennelsen: De må bøte med livet.

Dette førkristne martyrium er bare begynnelsen på en lang og smertefull del av kirkens historie. I dag drepes kristne mange steder i verden ene og alene på grunn av sin tro. Det vil kanskje være upassende å gå i detalj her, men jeg har bodd sammen med brødre fra Midtøsten. De har vært vitne til tortur og drap av nære familiemedlemmer som er minst like brutale som det de sju brødrene fra dagens lesning opplever. Likevel står de fast i troen. Hvor henter de sin styrke fra?

Å være kristen er å leve med en horisont som skiller seg avgjørende fra all annen livsanskuelse. Det kristne synet på livet er grensesprengende, det strekker seg langt utover de fysiske og timelige lover vi lever under, og setter våre egne liv inn i en sammenheng der det ikke lenger er vi som er referanse og midtpunkt for tilværelsen. «Gud er ikke en Gud for døde» sier Jesus, «men for levende mennesker. For ham lever alle.» (Luk. 20,38)

Alle lever i Gud. Han ikke bare har skapt verden, men i hvert eneste sekund velger Han å opprettholde sin skapning. Han står ikke distansert tilbakeholden og betrakter sine barn. Han elsker hvert enkelt menneske med en så stor kraft at de selv i døden lever videre. Ingen dør for Gud.

Å ta inn over oss det Jesus forteller oss er i grunn en prøvelse i troen. Vi er ikke dømt til døden. Vi er dømt til livet, sier Kristus. Vi er ikke kalt til intetheten eller fortapelsen, men til oppstandelsen, til fullt fellesskap med Treenigheten. Korsdøden er en demonstrasjon og en åpenbaring av dette fulle liv. Det er her vi kristne henter vår styrke. Gjennom dåpen føres vi inn i det mest intime fellesskaplige liv med Gud, et liv som vi er kalt til å vokse i.

Derfor bærer også det kristne fellesskap i seg et grensesprengende budskap, et budskap som kommer fram i fortellingen om de syv brødrene. Vi gripes av historien fordi den på et vis angår oss.

Martyrhistoriene har det til felles med våre egne liv at de er en direkte konfrontajon med døden. Selv om vi ikke er martyrer møter vi denne konfrontasjonen hele tiden. Alle har vi opplevd døden nært innpå oss. Vi har kanskje mistet noen som har stått oss nær, vi rammes av alvorlig sykdom eller ulykker. Og vi lever i den konstante uvissheten om hvor lenge vi eller de vi elsker skal få leve. Et tysk ordtak sier: «Fra det øyeblikket man er født er man gammel nok til å dø». Det er harde ord. Og likevel: Midt i denne usikkerheten finner vi kristne trygghet og fred, ja, vi lever med en dyp glede over den friheten som Evangeliet gir oss. For døden, den ligger i sannhet bak oss. Fremfor oss venter fylden av det livet Gud skjenker alle som søker det.

Advertisements