Lesninger søndag 29. september

Lasarus og Abraham

Kjære brødre og søstre. Det er vanskelig å ikke kjenne et sting i samvittigheten når vi hører dagens lesning. For historien vi hører i dag er så ubehagelig tidsnær og moderne. Lasarus møter vi jo overalt. Han sitter på gatehjørner og t-baner og der vi ellers ferdes og tigger, enten det er i form av rom-folk, av narkomane eller uteliggere. Og vi går forbi, og vet at det er noe dypt feil ved dette. Det skulle ikke være sånn. Men vi går forbi, og føler oss kanskje både avmektige og skamfulle. Avmektige fordi det er så mange, og hva kan vel vi gjøre? Og skamfulle fordi vi kanskje ikke gjør det lille vi kunne ha gjort?

Da paven holdt sin tale på øya Lampadusa i juli i år pekte han på dette. «Vi blir ufølsomme ovenfor andres lidelser» sa han, og han ba om tilgivelse for likegyldigheten «fra mange brødre og søstre i den katolske kirke». I vår kirke. I vår menighet.

Likegyldighet, det er kanskje djevelens fremste våpen i møte med mennesker. For likegyldigheten splitter mennesket innenfra. Det gjør at vi kommer i strid med oss selv, og blir både skamfulle og overflatiske. Dette er den ondes splitt-og-hersk-teknikk, og den fungerer så alt for godt.

Så hva skal vi stille opp med? Vi kan begynne med å se inn i hvem vi i sannhet er, og hva vi er skapt til. Dominikaneren Thomas Aquinas spør i en av sine prekener: Hva er menneskets fremste egenskap? Hva skiller mennesket fra alle andre skapninger? De som kjenner til Aquinas vil kanskje tenke at han ville sikkert si fornuften. Men nei, sier Thomas, det som skiller mennesket fra alt annet er dets evne til å vise barmhjertighet -compassion. Mennesket har nedfelt i seg den samme evne til omsorg (om enn ikke i samme grad) som Gud utviser ovenfor både mennesker og hele sin skapning. Vi blir oss selv når vi lytter til stemmen i oss som taler i møte med tiggere og alle som lider. Vi oppfyller våre liv så å si, når vi åpner oss for medfølelsen. Og vi nedkjemper samtidig den ondes listige angrep mot det som er det mest grunnleggende menneskelige.

Tom Waits synger i en av sine sanger om nettopp dette, og sier:

Don´t pay heed to temptation
For his hands are so cold.
You gotta keep the devil
way down in the hole!

Kanskje burde vi lage oss en tipunktsliste: How to keep the devil way down in the hole?

Pave Frans har tjent sin kirke som pave i noen få måneder, men han er allerede blitt lagt godt merke til, både innenfor og utenfor kirken. Ved sine handlinger og sitt fokus toner han flagg, han gir kirken en tydelig retning og mål. Seinest i dag kan vi lese et stort oppslag i Aftenposten som tar opp dette temaet (Aftenposten søndag 29. september, Kultur og Meninger s. 3).

Her peker journalist Per Anders Madsen på pavens fokus på de fattige, de arbeidsledige, flyktninger, kort sagt, på vår verdens mange Lasarus-er som vi i mer eller mindre grad lukker øynene for. Vi må ut, sier paven. Vi må ut til de som har det vanskelig, til de som lider og som trenger hjelp. Kirken kan ikke være et seminar, den må være der folk lever sine liv.

Paven går hardt ut mot materialisme og grådighet, dette som gjør at vi blir mindre menneskelige:
«Vi ønsker ikke dette globaliserte økonomiske systemet som gjør slik skade. Ikke penger, men kvinner og menn må stå i sentrum av systemet, slik Gud vil.»

Pave Frans går langt også i sitt eget liv, og hans nøkterne livsstil er blitt lagt merke til både blant troende og ikke-troende. Det er ikke bare et stilskifte vi er vitne til, han lever sitt liv som et tegn som han inviterer oss til å følge opp. Vi er kalt til å leve opp til vår sanne menneskelighet, det vil si å styrke vår evne til medlidelse, til com-passion. Vi er kalt til å kjempe mot umenneskeligheten, og den begynner her og nå, med deg og meg.
«Streb etter rettskaffenhet og fromhet, tro og kjærlighet, tålmod og mildhet» skriver Paulus i sitt brev til Timoteus (1. Tim. 6,11)

Ja la oss strebe mot å leve i Guds eget hjertelag, og slik arbeide for å utbre Guds rike blant alle mennesker.

Advertisements