Foto: Wikipedia

Foto: Wikipedia

Lesning: 14. søndag i det alminnelige kirkeår, år C

Jesus sender ut 72 disipler med entydig beskjed om hvordan de skal føre seg: De skal ikke ta med pengepung, ikke skreppe ikke sko. De skal heller ikke snakke med folk på veien, men lyse Guds fred over huset de kommer til. De skal gå ut ”som lam i en ulveflokk” sier Jesus. De er altså helt nedstrippa, uten noen form for sikkerhet, ingen backup, ikke et visakort eller Mastercard i bakhånd om det skulle knipe. Kristus sender de så og si ut på stram line uten sikkerhetsnett!

Men midt i usikkerheten er det liksom som disiplene får et amnesty, en helt særegen frihet, når Jesus sier: ”jeg har gitt dere makt til å trå ned slanger og skorpioner, og til å tråkke hvert av Fiendens anslag under fot, og ingenting kan skade dere” (Luk. 10,20). Disiplene skal ikke sikre seg med egne reserveløsninger, men samtidig får de alt de trenger av Gud på veien Gud kaller de til å gå. Hvordan skal vi forstå denne spenningen mellom å gå ut uten sikkerhet, og den overveldende styrken Jesus samtidig forsikrer om?

For å svare på det kan vi vende oss til et skriv som ble sendt til hele Den katolske kirke på fredag, pave Frans første encyklika, et hyrdebrev.

Dette dokumentet heter Lumen fidei – Troens lys, og handler nettopp om hvordan troen er veileder og rettenor for våre liv. Paven snakker om troen som et lys, et lys som makter å opplyse alle sider av vår menneskelige eksistens. Uten dette lyset svekkes vår orienteringssans, ikke bare i ting som gjelder troen, men i alle sider av våre liv. Troens lys er en kilde så kraftig at den bare kan bli gitt oss av Gud selv. Det er et lys som gir oss innsikt, som gjør at vi ser våre liv i kjærlighetens lys, et lys som former oss og gjør at vi ser med nye øyne.

Dette lyset åpenbares allerede i Det gamle Testamentet. Abraham får høre løftet om dette kjærlighetens lys når Gud oppretter sin pakt med ham. ”Jeg vil velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand” sier Gud til Abraham (1.Mosebok 22.17) . Abraham lytter til Guds ord, og han handler ut fra det løftet som Gud har gitt. Abraham minnes Guds løfte, og dette løftet blir en kilde til lys, som viser hvilken vei Abraham skal velge.

Abraham er stor i Guds øyne fordi han stoler på ham. Men dette er bare begynnelsen på Guds åpenbaring av seg selv. I Kristus blir Guds løfte ført til fullkommenhet. Gud er ikke en Gud som holder igjen. Han gir seg over, han går så langt som å gi sitt liv for oss. Kristus gir seg fullstendig over til Guds vilje, og denne fullkomne selvoppofrelsen sier noe fundamentalt om Gud. En Gud som gir avkall på seg selv for å oppnå vennskap med oss, dét er en Gud jeg kan stole på. En Gud som gir alt for meg, det er en Gud jeg kan være villig til å gi alt for.

Det er denne gjensidige overgivelsen mellom Gud og mennesket som ligger som et fundament for de mange martyrer i vår Kirke. Det er den dype vissheten om Guds kraft som former Kirkens mange hellige menn og kvinner, akkurat som den former deg og meg. Går vi med garantier for våre liv på vår pilgrimsferd i denne verden? Ja og nei. Nei fordi vi er utsatt for akkurat de samme livskår som alle andre. Vi trues av livets usikkerhet hele tiden, av ulykke, smertefulle opplevelser, sykdom, og av død. Men garantien vi lever under mottar vi ved Kristi oppstandelse. Ved den tomme graven gjøres døden til skamme. Korset blir selve frihetens tegn, symbolet på den nye virkelighet som Kristus bringer oss, nemlig løftet om evig liv og Guds kjærlige omsorg for oss. Det betyr ikke at vi ikke lider. Det betyr ikke at vi ikke sørger. Vi lengter alle etter glede og lykke. Men det betyr at vi ser våre livs hendelser i et kjærlighetens lys, i et løftets lys.

Pave Frans referer et sted i sin encyklika til Augustin som sier:

”Mennesket er trofast når det tror på Gud og hans løfter. Gud er trofast når han gir mennesket det han har gitt løfte om.” Augustin, Lumen Fidei s. 13

Vi er kalt til å fordype oss i Guds løfter til oss, og til å tyde Guds nærvær i våre liv. Her, i Kirkens fellesskap, styrker Gud oss ved sitt ord og ved sin overgivelse av seg selv i messens offer. Han gir seg selv, og lærer oss dermed hvordan vi skal gi tilbake. Han kaller oss til å tørre å risikere. Han utfordrer oss til å gå ut på stram line uten at vi skal lage oss våre egne sikkerhetsnett. Det nettet har nemlig Gud spent ut for oss for lenge siden.

Advertisements