Lesninger: Festen for St Johannes døperens fødsel

St Hans bål

Da jeg var liten feiret vi St Hans-aften med St Hans-bål. Rundt om kring kunne man se røyken stige opp, og var man ved en fjord lyste bålene i den lyse sommernatten langs strender og nes. Men dette var på 70- og 80-tallet. Siden kom det reguleringer. Brannforskrifter og kommunale bestemmelser grep inn, og etter hvert ble det så komplisert å fyre opp et bål at det eneste vi satt igjen med var et te-lys og en myggspiral. Det gav ikke den samme stemningen.

Som Sankt Hans-bålene har skrumpet inn og brent ut, står vi også alltid i fare for å miste den samme ilden i vårt kristne liv. Vi kan fort slå av på vår tro, og tenke at jo visst er vi troende, men man skal da ikke bli fundamentalist heller. Vi ser på de rundt oss, og tilpasser oss etter hva omgivelsene praktiserer. Vi går sjeldnere i kirken. Vi ber mindre. Vi leser mindre i Bibelen eller annen kristen litteratur. Vi lar oss friste til å si at det er da ikke så farlig, -kanskje det farligste fristelsen av de alle. På tusen måter slår vi av på vår tro, og til slutt risikerer vi at vår indre ild som skulle brenne i oss blir til en rykende veke, til en passivisert tro uten feste.

Det er da stemmen til Johannes når oss. Han er en omvendelsens forkynner, og han forkynner med kraft og styrke. Kraften får han ved nettopp ikke peke på seg selv, men på ham som han kaller sin Herre. Han brenner for at vi skal se Gud som han er, nettopp som Gud: Han som råder over alle ting, han som bærer våre liv, og alt som fyller det. Johannes kaller oss til å ta inn over oss storheten i Kristi frelsesverk, en storhet som kaller på vår ydmykhet.

For fremfor alt er det ydmykheten Johannes leder oss mot. Han som selv hevder han ikke er verdig til å løsne Jesu sandalrem, han som sier at Kristus skal øke, men selv skal han avta. Han forutsier sin egen død, og han må da også bøte med livet for sin provoserende, utvetydige tale. Likevel er ingen større av de som er født blant kvinner enn Johannes. Han står som bindeledd mellom den nye og den gamle pakt, mellom det som var, og det som kommer. Derfor er Johannes en evig stemme, og kanskje er det også derfor han for all tid blir kalt den største født av en kvinne; fordi han alltid roper ut en omvendelse fra det forgagne til det uforgjengelige.

Hvor viktig er ikke denne stemmen nettopp i vår egen tid? En stemme som taler til hjertene, en stemme som skaper rom for det hellige, for det opphøyede, for den verdighet som Gud har lagt til rette for at vi skal vokse i. Må Johannes’ ånd flamme opp i oss, og gjøre oss til de brennende vitner Gud kaller oss til å være.

Advertisements