I dag hører vi om profeten Elija som vekker enkens sønn til live fra døden. Enken det er snakk om er enken i Sarepta. Dette høres jo kjent ut, og vi kjenner kanskje til  uttrykket ”Sareptas krukke”. Enken i Sarepta hadde nemlig en krukke med litt mel i. Men det var hungersnød i landet, og enken tenkte at nå lager jeg et siste brød med de restene jeg har, og så kan både jeg og sønnen min legge oss ned og dø, for det er ikke håp lenger. Men så kommer altså Elija og lover at krukken ikke skal gå tom. Og slik går det. Krukken går ikke tom, og det er stadig olje i oljemugggen, slik at de tre overlever i lang tid framover. De overlever på overnaturlig mat, og uten denne nåden ville de ikke klart seg.

Sareptas krukke er et bilde på den mat som ikke forgår. Slik var det også med mannaen i ørkenen. Den la seg som et fint teppe i ørkenen, som Israelsfolket kunne samle i sine mål hver morgen. Man kunne ikke hamstre opp forråd av manna. Man fikk det man trengte fra dag til dag, akkurat som med Sareptas krukke. Slik mottok både Israelsfolket og Elija, enken i Sarepta og hennes sønn Guds nåde på en helt konkret måte.

Både mannaen og melkrukken som ikke går tom er et bilde på Kristus, som gir seg til oss som et offer, og som et nærende brød. Jeg er det levende brød, sier Jesus. Den som spiser av dette brød skal ikke dø i all evighet (Joh 6,51). Hva så med denne sønnen som dør? Jo, han har fått spise av brødet fra krukken, et brød som er livgivende! Hendelsen med enkens sønn er et tegn på dette evige livet, en profetisk fremstilling over den nye virkeligheten som Jesus fører oss inn til. Vi næres av et brød som gir oss et liv så levende at det overlever døden selv!

Og når Jesus lover at den som mottar dette brødet aldri skal dø, så mener han det. Når Jesus vekker opp sønnen til enken i Nain, da er det ikke mer en profeti vi er vitne til. Jesus viser oss det nye livet som Gud skjenker menneskeheten. Vi får del i et liv som sprenger dødens grenser. Den levende Gud gir oss å bli levende mennesker, ikke bare her og nå, men for alltid!

Da jeg skulle sette meg inn i dagens lesninger var det lett å se sammenhengen mellom første og siste lesning. Men hva så med Paulus? Her er det ikke noe oppstandelse fra de døde, ikke noe brødunder. Paulus vitner om sin egen omvendelse, og han sier at han dro til Arabia og siden til Damaskus etter sin omvendelse, og der ble han i 3 år. Paulus gikk under radaren i tre hele år. Det er lang tid! Vi kjenner jo Paulus som den ivrige, utålmodige, brennende apostelen, han som gir alt alltid. Men før Paulus kan gjøre det må han ta et steg tilbake. Han må ha en tre års retreat! Han må forsøke å trenge inn i det mysteriet han har opplevd på veien til Damaskus, da han mistet synet, men møtte Jesus. Paulus styrkes  av Guds ord, han gransker skriftene, og gradvis trenger han dypere inn i mysteriet som Kristus har åpenbart. Han næres av Kristus, og bare ved å ha styrket seg på den næringen kan han forkynne det han har blitt del av, nemlig en ny skapning, som har fått del i Guds eget, evige liv.

Her står vi, for Guds alter, og vi mottar den mat som gir oss del i det evige liv. Et liv i evig felleskap, et liv der vi alltid er ett. Vi mottar Kristus i eukaristien, – eukaristi som betyr takksigelse – og vi takker for at han gir oss livets gave, det livet som forener oss med Gud og hverandre gjennom kjærlighet.

I morgen arrangerer dominikanerne en minnevandring for vår medbror Arnfinn som døde i fjor. Han fikk et hjerteinfarkt der ute i skogen. En lege som var ute på skogstur så Arnfinn ligge der, men selv om han startet gjenopplivingsforsøk sto ikke livet til å redde. Men selv om pater Arnfinn døde, så lever vi i kristne i vissheten om at dette livet ikke er slutten. Vi ber for de døde, og ber om helgenenes forbønn, nettopp fordi døden ikke har makten over oss. Arnfinn, og alle de vi er glade i, er ett med oss i Kristus, for vi har alle fått livet i gave. Dette er den kristne eukaristi, den kristne takksigelse.

Advertisements