Preken i St Johannes menighet, Bredtvet kirke, 7. søndag i påsketiden

Vi feirer i dag 7. og siste søndag i påsketiden. Om en uke feirer vi pinse. Med det er påsketiden over; vi trer inn i det alminnelige kirkeår igjen, og vi kler oss i grønt, som vi jo kan tenke oss er vekstens farge. Akkurat som det grønnes og våres ute, slik er også vi kalt til å vokse i tro og i våre liv.

GjendemsfjelletSelv om vi enda ikke er kommet så langt som til det alminnelige kirkeåret gir dagens lesninger et perspektiv på denne veksten. Tekstene i dag åpner nemlig for et perspektiv som vi som troende skal ta med oss i tiden som kommer. Og hvilket perspektiv er dette? Jo, det er herlighetens perspektiv. Vi er kalt til å se verden i dette herlighetens lys, et lys som forløser, som gjør fri, og som gjør at vi reiser oss igjen når vi faller. Å leve med vissheten om Guds herlighet gjør også noe med våre liv her og nå!

Kirkens første martyr, Stefanos, ser sin situasjon nettopp i dette perspektivet. Han står der, omgitt av rasende menn som vil steine han. Blir han redd? Kanskje. Men blikket hans ser liksom forbi den vanvittige situasjonen han står midt oppe i. Han har blikket løftet mot himmelen, og sier: ”Nå ser jeg himlene åpne, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre!”

Stefanos ser Guds herlighet, -han ser den oppstandne Kristus; Sønnen som lever i fullkommen enhet med Faderen og den hellige Ånd. Kristus har gått fra fornedrelsen og ydmykelsen, og han er løftet opp like til Guds trone, hvor han åpenbares som Guds Sønn. Jesus gir oss sin herlighet, han gir seg selv, sitt eget liv, og ved dette liv trer vi inn i et fellesskap som er sterkere enn all splittelse og strid og motstand, ja, sterkere enn døden selv.

Det er dette fellesskapet vi bygger våre liv på, og på denne enhetens klippe står Kirken. Ikke bare den store, universelle Kirken med sitt læreembete og sin teologi og sin tradisjon. Nei, enheten i Kristus gjelder også her og nå, i denne kirken, i dette kirkerom, i vår nye menighet. Vi samles og lovpriser Gud, og vi ser Guds herlighet med troens øyne. Det er dette perspektivet vi formes av, og som preger våre handlinger. Verden kan vel se ut til å mangle håp, men hva blir det å regne for hvis selve himmelen står åpen for oss alle? Kanskje bærer vi sorger, kanskje opplever vi vanskelige ting i våre liv. Men midt i alt som tynger åpenbarer Gud seg, og gir oss sin hellige Ånd som gir oss mot og krefter til å bære våre liv og vårt fellesskap.

Å se Guds herlighet er derfor også å motta Guds kjærlighet. Og som gjensvar på denne gaven har vi et felles ansvar for å bygge en menighet som speiler denne Guds kjærlighet. Vi har alle forskjellige kall, og vi har forskjellige oppgaver vi kan utføre. Jeg har fått oppgaven å stå her som kapellan og prest i vår nye menighet. Men presten står aldri aleine. Han er først og fremst en tjener, og er del av Kirkens fellesskap på lik linje med alle troende. Prestens oppgave kan derfor bare ha mening når vi alle sammen søker å finne våre oppgaver i menighetens fellesskap. (Og her er mange forskjellige oppgaver å gå inn i, og bak meg her sitter det et helt følge som allerede har grepet utfordringen og funnet en viktig oppgave, nemlig våre høyest kompetente ministranter!) Så la oss sammen rette blikket mot Jesus, og sammen love og prise han som har omsorg for oss. La oss i denne tiden som kommer virkeliggjøre Guds herlighet i våre liv, ved i fellesskap å tjene hverandre og søke enheten i Kristus.

I Faderens og Sønnens og den hellige Ånds navn. Amen.

Advertisements