Vi feirer i dag oktavdagen, den åttende dagen etter oppstandelsen, og en hver søndag bærer fra gammelt av dette navnet, den åttende dagen. Det henspiller på den messianske oppfyllelse av profetiene, en dag der en ny tidsregning begynner, en dag som så å si overgår ukeplanen og trosser dens grenser.

Vi finner dette allerede i de jødiske skriftene. I Enoks bok leser vi om den åttende dagen som beskrives som en ny dag, den første etter at Herren har avsluttet sin skaperhandling. Det er en evig tid, en tid uten år, uten måneder, uker, dager og timer; det er en tid ”uten tid”! Det er begynnelsen på den nye æra, de siste tider som Jesus med sitt frelsesverk åpner for. Den åttende dagen er derfor også den første dagen, og begynnelsen på en verden som er blitt frelst og gjenreist!
Det er en ny tid som den unge Kirken trer inn i, og den kommer uforberedt på disiplene. Midt i oppstandelsens gledesbudskap ligger det et mystisk slør, noe tildekket i det åpenbarte.

se

Foto: Vivi Agnete Larsen (selvportrett)

Vi hørte det i lesningen i går: Maria fra Magdala blir ikke trodd når hun forteller at hun har sett den oppstandne. Og i følge Johannesevangeliet forstår hun heller ikke av seg selv at det er Jesus som står fremfor henne. Emmaus-disiplene møter Jesus under vandringen, men da under en annen skikkelse – de gjenkjenner ham ikke før han ber takkebønnen og bryter brødet sammen med dem, men han blir også i samme stund usynlig for dem. Kristus åpenbarer seg også for alle disiplene når de er samlet den første dagen i uken. Versjonene av dette møtet spriker. Lukas forteller at disiplene ”ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd” (Luk 24,37). I dagens evangelium blir de fylt av glede. Men ikke før de ser ham. Og etter alle disse hendelsene, når Peter så å si av gammel vane drar ut for å fiske, da gjenkjenner de ikke Herren der han står på stranden og spør om de har noe å spise. Og det til tross for at det er tredje gangen Kristus åpenbarer seg for dem.

Og det er dette ordet som er nøkkelen for å forstå: åpenbaringen. Initiativet til denne åpenbaringen ligger hos Kristus. Jesus må åpenbare seg for sine disipler før de kan forstå, før de kan ta inn den nye tid, den nye realitet som frelsesverket drar oss inn i. Denne åpenbaringen er ikke ensbetydende med å vise seg. Selv om Jesus står midt i blant dem er det ikke gitt at de ser hvem de har å gjøre med. Det er ved nåden, og Guds nåde alene, at de første disiplene som ikke ser, blir seende. I så måte har Thomas fått uforholdsmessig mye fokus i forhold til de andre disiplene. Det at Thomas ikke har kommet til den samme erkjennelse som de andre har sin årsak først og fremst i at han jo ikke var til stede på oppstandelsesdagen. Det er ikke før den åttende dag at han får møte Jesus selv. Thomas, som ikke er der første gang, klarer ikke å tro på oppstandelsen før han selv får sett ham. I så måte reagerer Thomas på nøyaktig samme måte som de andre disiplene da de to fra Emmaus fortalte sin historie. Disiplene trodde dem heller ikke.

Jesus sier til Thomas: ”Fordi du har sett meg tror du?” (Joh 20,29) Men dette gjelder like mye de andre disiplene, og alle står så å si under den samme kritikk. De måtte alle selv se Herren før de kom til tro, og denne troen fikk de ikke del i før Kristus åpenbarte hvem han var. Men når Thomas erkjenner at det er Jesus, Messias, som står foran ham, da er det også denne disippelen som tydeligst bekjenner hvem han faktisk møter: ”Min Herre. Min Gud.” (Joh 20,28)

Dette er begynnelsen på Kirkens liv. Det er som om Gud må kick-starte Kirken for at den skal sette fart og retning, og bli det misjonerende Kristi legeme den er kalt til å være. Denne typen åpenbaringer hører urkirken til. Siden åpenbarer ikke Jesus seg på denne måten, og han peker fram mot dette i det han sier: ”Salige er de som ikke ser, og likevel tror” (Joh 20,29).
I anledning troens år fikk Norges Unge Katolikker lagd noen armbånd med forskjellige motto på. Et av disse var et ordspill over ordtaket: ”Jeg tror det ikke før jeg får ser det”. NUK har vendt ordtaket til et sant kristent budskap, og sier: ”Du ser det ikke før du tror det”!

Dette er Kristi budskap til oss nå i disse oppstandelsestider. Du ser det ikke før du tror det. Kristus har ikke forlatt denne kloden som det skulle være et synkende skip. Han har gjort seg selv allestedsnærværende. Han viser seg i det ydmyke, i det fattige, i det som på engelsk så sterkt kalles ”lowliness”. Han åpenbarer seg gjennom vår neste, i de sårbare relasjoner, i de brennende kinna og i de salte tårene. Kristus er der hvor det sant menneskelige finnes.

Men der er mer. Kristus viser seg kanskje ikke for oss i sin person. Men under hver eneste messe trer Kristus fram for oss, ved Ordet, og i sitt eviggyldige offer på alteret. Og hvilken kraft er det ikke i dette nærværet. Eukaristien, den store takksigelsen, løfter mennesket inn i den rette relasjonen til Gud, og likedanner oss med Kristus selv. Så la vårt Credo klinge nå i dag, på denne åttende dagen. Og la oss bekjenne åpent, både her og nå, og med hele vårt liv, den tro Gud skjenker sine barn ved åpenbaringen av sin Sønn, den tro som får oss til å bekjenne med Thomas: Min Herre og min Gud.

Advertisements