Påske i Lille 2008Kjære venner. Å skrive preken til andre påskedag er ikke så lett. Det er liksom liturgiens svar på å hoppe etter Wirkola. Hva skal man si på den dag som denne, når alt allerede er sagt? Når vi har fulgt alle de store bevegelsene, når vi har gått fra nattverdsbord til dødens rike og like inn til livet i Gud? Hva skal man si da? Når alt er sagt?

Kanskje er det på tide å se på noe av det minste som Gud har gitt oss, men som i virkeligheten betyr mest, nemlig håpet. Den franske forfatteren Charles Peguy har skrevet om dette, og han ser håpet som et lite barn. Peguy nærleser det lille barnet og hvordan det lille barnet tenker, hvordan det lille barnet ber, og hvordan det spør og svarer, ja for det sikreste er jo å komme med svaret selv også. Og Peguy forteller oss så hva Gud tenker om dette lille barnet:

Jeg kjenner intet så vakkert i hele verden, sier Gud,
Som et lite rundkinnet barn, en riktig skøyer,
Sky som en engel
Som sier gang på gang goddag og om og igjen godnatt
Med lek og latter.
En gang er ikke nok for dem. Langt ifra. Der er ingen fare for det.
De må absolutt si goddag og god natt, og de får
aldri nok.
Det er fordi at for dem er tyvende gang som den første.
De teller som jeg selv gjør,
Slik jeg teller timene.
Og det er derfor hele evigheten og hele tiden
Er (som) et øyeblikk i min hule hånd.

(De uskyldige barns mysterium, Charles Peguy)

Dette er hemmeligheten til både Gud og barnet. Nemlig at hver gang er som den første. Og det er hemmeligheten til liturgien og hele Kirkens liv. Vi lever i et oppstandelsens nå, vi lever med et håp som ikke er fjernt, som om det er noe vi kan drømme om i en fjern framtid. Det er et håp som sitter i ryggmargen, og som virker inn i våre liv, direkte, ufiltrert, og uten blygsel. Det kjemper seg inn i våre hjerter, på tross av mismot, på tross av motstanden og resignasjonen som vi kanskje så alt for ofte kjenner i våre daglige liv. For dette er Håpet med stor H!

Kvinnene løper fra graven, forskrekket og på samme tid strålende glade. Forskrekket i møte med det umulige, det uforståelige. Strålende glade i Håpet som fødes der og da. Håpet som får disse kvinnene til å løpe, her er ingen tid å miste! Håpet som springer ut av mysteriet vi ikke kan gripe, men som vi lever ved og i. Det er Håpet som springer ut av den tomme grav, like friskt som et lite barn.

Kjære venner, kjenner vi igjen Håpet i våre liv? Kjenner vi hvordan det lever i oss, med oss, og kanskje av og til på tross av oss selv? Lar vi oss forme av dette Håpet som gjør alle ting nytt, og som gjør det umulige mulig?

Vi nærmer oss et stort alvor ved å spørre om disse ting. For den smertefulle, knivskarpe sannhet er at uten Håpet, ja da er alt håpløst. Dette er ikke en fjern hypotese. Det er en brutal realitet for mange mennesker. Det er mange rundt oss som kjemper mot håpløsheten, som lider under ensomheten, som knekkes av isolasjonen, menneskeliv der håpet er fjernt og utilnærmelig, og der motløsheten tynger.

Derfor lever vi kristne med et stort privilegium fordi vi lever under Håpets segl. Det er dette vi er kalt til å vitne om. Skal vi klare det, da må vi søke å leve nært denne kilden i våre egne liv. For ut fra Håpet springer det nye livet, kjærligheten og troen.

Paulus skriver som vi vet om tro, håp og kjærlighet, og han avslutter sin hymne til disse tre ved å si at størst blant dem er kjærligheten (1. Kor 13). Men vår franske venn Peguy legger aksenten et annet sted, og viser til likheten mellom Håpet og det lille barnet. Troen, sier han, er som en trofast hustru. Kjærligheten, den er som en god mor. Men Håpet, det er en ganske liten pike.

Troen, sier Peguy, er fast og sterk i evigheters evighet.
Kjærligheten gir seg selv i evigheters evighet.
Men det er det lille Håpet som hver eneste morgen hilser oss goddag. Akkurat som det lille barnet. Det lille barnet som på nytt og på nytt hilser oss og sier goddag og god natt. Det lille Håpet, sier Peguy, er hun som sovner hver eneste kveld i sin barneseng når hun har bedt sin aftenbønn, og som hver morgen våkner og går til morgenbønnen med et nytt blikk.

Ja, kanskje er det slik at kjærligheten er den største, men minst blant dem er Håpet. Og uten denne lille gnisten kan ingen hjerter settes i brann.

Advertisements