Homilie 4. søndag i fasten,  St Olav kirke, Trondheim

Historien om den fortapte sønn er så billedlig og sterk at vi ikke kan unngå å beveges når vi hører denne fortellingen. Vi kjenner at den vekker så sterk en gjenklang i oss hver gang vi hører den. Hvorfor er det sånn?

Hvis vi ser på historien finner vi to bevegelser som begge uttrykker fundamentale sannheter om menneskets kår i denne verden. Den ene bevegelsen handler om å komme bort fra seg selv, sin neste og Gud. Den andre handler om å finne tilbake. La oss nå prøve å se på fortellingen gjennom dette doble prisme.

På den ene siden finner vi altså bruddet, oppbruddet, og isolasjonen som følger. Den yngste sønnen forlater sitt og sine. Hans motiver er uklare. Er det eventyret som kaller? Eller er han lei av å ha en underordnet plass hjemme? Fortellingen sier ikke noe om det. Vi vet bare at gutten forlater hjemmet.

Og uansett motiv blir det etter hvert klart at han på ingen måte klarer å håndtere hverken sin selvvalgte selvstendighet eller formue. Han befinner seg snart i dyp ensomhet og i nød. Og dette rokker også ved vår egen livserfaring. Vi kjenner igjen dette i våre egne liv. For vi kommer så ofte bort fra hverandre. Vi opplever svik, bitterhet, såret kjærlighet. Vi føler oss urettferdig behandlet, eller vi bærer nag til noen. Vi kan enda til bli hatefulle og fylt av forakt både for vår neste og for oss selv. Våre liv preges da av fryktsomhet og forsvar, og vi blir lett selvsentrerte og avstengt.

Og det kan hende at vi kommer bort fra Gud. Vi mister den Åndens nærhet vi en gang hadde. Vi blir kyniske. Vi slutter å be. Vi forstår ikke hva som er vitsen… Vi kjenner ikke Guds nærvær i våre liv, og vi føler oss kanskje forlatt.

Og dermed kommer vi bort fra oss selv. Vi mister fotfeste, vi vet ikke lenger riktig hvem vi er. Og så legger det seg et grått slør over våre liv. Vi tynges av depresjon, av tungsinn og av en gnagende følelse av meningsløshet. Den fortapte sønnen holder fram for oss dette bildet av meningsløshet og motløshet, av fortvilelse og av sorg. Vi er mange som har vært der.

Det andre aspektet i fortellingen handler som nevnt om å finne tilbake. Den unge mannen sitter i sin nød, i sin innadvendthet, og til slutt forstår han at han har gjort noen dårlige valg i sitt liv. Han innser at han har drevet seg selv ut i et uføre han ikke lenger kan håndtere. Og midt i fortvilelsen oppstår en erkjennelse av sin situasjon. Det leder ham til å gå inn på den ydmykende hjemveien. Det er en vei der han må svelge sin stolthet. Det er en vei der han må innrømme sine feiltrinn. Og det er framfor alt en vei der han må overgi seg til den andres tilgivelse eller dom. Han ser seg selv som uverdig, men våger likevel å legge på hjemvei, og å gå sin far i møte.

Hvem av oss har ikke kjent tårene over glødende kinn i det vi innrømmer våre feilgrep? Hvem av oss har ikke måttet spørre om tilgivelse? Og hvem av oss har ikke møtt barmhjertighetens Gud i skriftemålet, idet vi har erkjent vår synd og våre feilsteg? Sønnen i lignelsen møter en omvendelse i sitt liv. Og det er en hjerteskjærende retur som sønnen begir seg inn på, i det han både våger å la seg ydmyke og samtidig søker ydmykhet.

Men enda mer hjerteskjærende er måten hans far kommer ham i møte. I evangeliet leser vi at mens sønnen ennå var langt borte fikk faren se ham ”og ble grepet av en inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.” Og denne overveldende følelsen som faren blir grepet av, den får han lenge før han ser hvilken elendig forfatning sønnen er i; hvor dårlige klær han har, hvor mager han er, hvor utslitt han virker, hvor ulykkelig han er. Og vi forstår snart at faren har gått hele denne tiden med en inderlig lengsel i seg, et fortvilt savn etter sønnen som han har så kjær. Farens medynk blir bildet på vår Gud og far som viser en sånn overveldende kjærlighet for oss, og som pines av vår lidelse og isolasjon. Det er den Gud som jobber i dypet av våre hjerter, som alltid søker en vei der nåden kan finne inn, der den Hellige Ånd kan virke.

Til sist må vi nevne den eldre broren. Han som aldri forlot sin fars hus. Han som alltid utførte sine plikter. Og som likevel bærer på en bitterhet så stor at han ikke engang kaller sin bror for bror, han sier bare nedsettende til faren ”denne sønnen din”… Derfor trenger også denne sønnen en omvendelse. For frelsen vil vi aldri nå ved bare å gjøre de rette tingene. Frelsen får vi del i ved hjertets omvendelse, og ved å åpne oss for kjærligheten som kan gjøre så vondt, men som også er det som forløser oss, som leger oss og som gir oss sann glede.

Så forstår vi at fortellingen om denne sønnen som var død, men som er kommet tilbake til livet, det er ikke noe annet en hele frelseshistorien fortalt i en enkelt lignelse. Det er fortellingen om menneskeheten som forviller seg bort fra den kjærligheten det var tenkt å leve i. Det er fortellingen om nåden som virker i oss lengsel etter forsoning og omvendelse. Og det er fortellingen om Guds glede over hver sjel som åpner seg for hans vennskap.

Våre liv er derfor ikke nøytrale. Vi lever i et livsdrama mellom det å komme bort fra livet, og å finne tilbake, mellom det å stå uten Gud, og å leve i han vennskap. Vårt kall er derfor å vende oss mot ham som allerede virker i oss, han som kan vise oss vei, han som selv kaller seg sannheten, veien og livet.

Advertisements