preken for 3. søndag i fasten, år C 2013

Gud er aldri fjernt fra sin skapning. Han omslutter den, omfavner den, vokter over den og opprettholder den hver dag, hver time, hvert minutt, hvert sekund. Tålmodig venter han på sin skapnings omvendelse – på de trege menneskehjertene som bare så motvillig lar seg forme etter Guds vilje. Han kjenner våre svakheter, våre lidelser, vår frykt, vårt hovmod, stedene i vårt indre der synden fortsatt biter seg fast i oss. Og han gir oss sakramentene, sine nådemidler – skriftemål og kommunion – så vi kan la oss omdanne, så vi kan åpne oss for hans nyskapende kraft, og for hans eget nærvær i våre liv.

For Gud ønsker å dra oss mot det vi dypest sett er: Ikke først og fremst homo sapiens – det rasjonelle menneske. Ikke homo laber – det skapende mennesket. Men homo adorans, det tilbedende menneske – det mennesket som er skapt for dette helt unike formålet, å være Gud-vendt i all sin gjerning, i alt sitt virke, i fylden av sitt liv. Gud er den tålmodige gartneren, han som forstår oss, som vet at vi trenger tid. Og han gir oss tid og rom for vekst og utvikling.

Burning bush Lawrence Lew

Photo: Lawrence Lew OP, English province

Men så kommer det øyeblikket i våre liv – eller skal vi kanskje si de øyeblikkene – der Gud plutselig står på vår dørterskel. Der det ikke lengre er spørsmål om enda et år, enda en runde. Gud trer fram i et her og nå, der det ikke lenger nytter å bøye unna. Det er Herren, han som kaller seg JEG ER, som står fram for oss.

Moses står i ørkenen, barføtt og skjuler sitt ansikt. Han står framfor den levende Gud, og nysgjerrigheten på den underlige ilden, det uforståelige, er med et slag byttet ut med ærefrykt. Moses skjelver framfor den grensesprengende opplevelsen han er midt oppe i. Det er JEG ER som taler til ham. Den dominikanske presten og tomisten Père M.-D. Molinié o.p.[1] kaller Gud for ”un Dieu dévorant”, en fortærende Gud, noe som overgår oss, og som kan oppleves truende. For, sier Père Molinié, der Guds sanne nærvær åpenbarer seg, der kan vi også henge opp fareskilt som sier ”Høyspenning – Livsfare!” Guds sanne nærvær tåler vi som regel bare i små doser…

Og så tenker vi kanskje i det skjulte, takk og pris at vi ikke står under den gamle loven. Vi har Kristus som mellommann. Men er det noe lettere? Jo, det er sant at Kristus lover oss fred. Men ikke en hvilken som helst fred: ”Fred gir jeg dere, min fred etterlater jeg dere” hører vi før vi mottar kommunionen. Men ikke den freden jeg selv kan fremelske. Ikke den freden jeg kanskje foretrekker. Han gir oss den freden som overgår all forstand. En fred som Gud kaller oss til å motta, en fred som kaller oss til å bøye oss inn under Gud selv.

Det har blitt meg fortalt at under et kommunitetsmøte hos noen søstre et sted i Norge oppsto en livlig diskusjon. Temperaturen steg til stadig nye høyder. Det ene argumentet tok det andre, og søstrene fikk til slutt samme farge i kinna som fiskerens sko som vi nylig har hørt om. Da, med ett, når temperaturen er på det høyeste, brenner en av de godt voksne søstrene neven i bordflata og roper ut: ”KRISTUS ER OPPSTANDEN!” Det blei fullstendig taust rundt bordet. Spenningene smelta vekk. Sinne viker for tårer. Hovmod viker for ydmykhet. Alt kom i rett perspektiv. For det er jo sånn det er: I møte med Kristi nærvær blir alt annet relativt. I møte med det inkarnerte ordet, med han som åpenbarer den Gud som kaller seg JEG ER, blir alt annet underordnet.

Jeg tror også paven har hatt et usigelig dypt møte med vår Herre i disse dager. Å tre ned fra pavestolen er ikke noe man gjør uten videre. Pave Benedikt har ikke gjort det bare av fornuftsmessige grunner. Ikke bare av helsemessige grunner. Han har måttet prøve sitt valg framfor Herren selv. I bønn og lydighet har han lagt fram sitt liv og sine tanker framfor Gud selv. Bare i ydmykhet vil svarene bli gitt.

I dag kalles også vi til å legge fram våre liv for Herren. Vi står på hellig grunn, og møter JEG ER, den Gud som frir Israel ut, den Gud som frir oss fra dødens bånd ved den oppstandne Kristus, Guds egen Sønn. Kanskje er det tiden for å slå i bordet og minnes hvilken frelse det er vi egentlig har mottatt. Eller kanskje er det tiden for å gå i vårt lønnkammer, og lytte i dypet av oss selv til Guds ord. Men vi står alle her i dag, ved alteret der Sannheten åpenbares, ansikt til ansikt med Herren Gud, og han kaller oss til vennskap med seg.


[1] Skriftene etter Père M.-D. Molinié o.p. (1918-2002) er å finne på denne hjemmesiden: http://pere-molinie.com/index_fr.php?nid=16

Advertisements