Dagen i dag, altså dagen før askeonsdag, blir gjerne kalt feite-tirsdag. Vi forestiller oss kanskje at i dag kan vi liksom skeie ut en siste kveld før fasten trår til for alvor. Men verset vi synger før evangeliet i dag er ikke noe alle nødvendigvis ville rope halleluja for: ”Bøy mitt hjerte etter din vilje, la din lov være min nåde”. Noen vil muligens oppleve dette som en festbremsfaktor. Er det så at vi ikke er så fri likevel? Spørsmålet om menneskets frihet er noe vi alltid vil måtte forholde oss til.

Om vi vender oss til første lesning, om skapelsen, forstår vi snart at verden er ikke en tilfeldig tilblivelse. Den er uttenkt, strukturert og organisert av Gud selv, den er gitt en form hvor mennesket har en særlig posisjon. Men også mennesket har sin rolle og plass i vårt skaperverk. Friheten vi opphøyer er alltid bundet til denne fundamentale organisering av vår tilværelse. Vi er og forblir skapte vesner. Samtidig er vi satt øverst blant alt det skapte, og har mottatt noe av Guds egen skaperkraft og frihet, slik at når Gud elsker oss fritt, da kan vi elske ham fritt tilbake.

Vi vet jo at her møter vi menneskets begrensing, preget av syndens frukter som mennesket er. Men i Kristus når denne Gudgitte friheten sin fylde. Vi er ikke lenger bare Guds fremste skapning. Vi er ett med hans sønn, og følgelig tatt inn i et sønnekår som gir oss en opphøyet frihet. Frihet til å være oss selv, frihet til å stå fram for Faderen som den vi er.

Når pave Benedikt tar det radikale valget å trekke seg fra sitt embete leser jeg dette som et sterkt uttrykk for vår dype enhet med Gud i Kristus. Vi er frie mennesker. Vi er frie til å være oppriktige, frie til å anerkjenne våre begrensninger. Vi dømmes ikke for det, vi blir tvert imot møtt med Guds omsorgsfulle kjærlighet. Det gjelder også vår avtroppende pave. Det er denne friheten i Kristus vi feirer i kveld, friheten som er menneskets dypeste kall, som gjør oss fri og som gir oss fred. Og den friheten er det sannelig verdt å rope halleluja for.Free in Christ

Advertisements