Preken i St Dominikus, 4. uke i det alminnelige kirkeår, lørdag

Kom med til et ensomt sted sier Jesus til apostlene. Han ser nok hvor slitne de er, hvor fulle av inntrykk de er, etter å ha gjort ting de aldri hadde forestilt seg. De har jo nettopp kommet tilbake fra sin misjonsreise, der de på Jesu befaling gikk ut i landet, fra by til by, fra landsby til landsby. De har utført mirakler, drevet ut onde ånder, salvet og helbredet de syke. De har gått milevis, uten annet enn stav i hånd. Og tro på Guds ledelse. Og menneskers gjestfrihet.

Så kommer de tilbake, utmattede og lykkelige. Folk presser på fra alle kanter. De har hørt om denne kraften som omgir Jesus og hans disipler. Men nå nøder Jesus sine nærmeste til å trekke seg tilbake. Kom venner, la oss gå til et avsides sted. Jesus viser sine disipler en rørende omsorg, han ser de, og han ser hva de trenger mest av alt nå.

Denne Kristi omsorg kunne vel ikke passet bedre, her vi står ved inngangen til fastetiden. Vi hører ofte nok om selvransakelse og omvendelse og bot og bedring. Og det er bra. Det er noe vi er kalt til, spesielt i tiden som kommer. Men viktigst av alt er likevel Jesu enkle ord. -Kom med, la oss trekke oss unna. La oss finne et stille sted, hvor vi kan være alene og hvile litt.

Jeg har tatt på meg en oppgave i denne fastetiden som kan bli vanskeligere å holde enn jeg kanskje hadde tenkt. Jeg ble nemlig bedt av noen om å gi et råd for fasten. Og jeg kom i tanker om Charles de Foucauld, han som levde som eremitt i mange år i ørkenen i Algerie. Han hadde en dyp forståelse av Jesu ord om å trekke seg tilbake. Og han sa det på denne måten:

Én time om dagen, en dag i uken, en uke i året, skal menneske være i sin ørken.

Rådet jeg gav fant sin inspirasjon fra denne leveregelen, og jeg foreslo å forplikte seg på å bruke én dag i uka på bønn og stillhet, og hvis praktiske krav gjør det vanskelig kan man korte det ned til 4 timer. Men det er minimum. Og man skal ikke fylle opp denne tiden med alt det man ellers ikke får gjort. Ingen tilsnikelser av typen å få slått to fluer i en smekk. Nei, det skal være bønn og stillhet, og lectio divina om man vil. Skal man gå tur, skal man gå langsomt, ikke for å rekke et visst antall kilometer. Det er det indre nærværet med Kristus som er målet og hensikten.

Dette var altså rådet jeg gav. Men for ikke å bli til en som legger tunge byrder på andre og som selv ikke løfter en finger, lovte jeg at jeg selv også skulle følge dette rådet. Og nå står jeg her, lett urolig, rastløs bare ved tanken. En dag. Eller minimum fire timer. En gang per uke gjennom fastetiden. Uten ytre produktive mål. Uten den vante støyen. Det kan bli interessant. Og nå vil jeg gjerne gi dette rådet til alle som vil ta i mot, helt gratis.

Så kan det jo være at når vi kommer dit, til et ensomt sted, da oppdager vi plutselig et annet nærvær, når Kristus stille sitter der ved vår side.

Advertisements