(På minnedagen for den hellige Johannes Bosco 31. januar, se lesninger her)

Enten har lederen i Katolsk Studentlag nøye planlagt datoen for årsmøte som holdes i dag, eller så er det forsynet som vil det sånn at vi nettopp i dag feirer minnedagen for Johannes Melkior Bosco, eller Don Bosco som han kalles til vanlig. Don Bosco er som noen av dere kanskje vet nemlig skytshelgen for både for ungdom, ungdomssjelesørgere, redaktører, lærlinger; og de katolske forlag. Men hva gav Don Bosco disse vervene som skytshelgen?

Don Bosco vokste opp i Torino i Nord-Italia på begynnelsen av 18-hundretallet, i et raskt voksende industrialisert samfunn der eventyrlystne unge strømmet til uten nødvendigvis å få noe arbeid. Resultatet blei arbeidsledighet, fattigdom og kriminalitet. Don Bosco begynte tidlig å forkynne for denne gruppen. Han var kreativ, og både gjøglet og spilte fotball med sine jevnaldrende, men insisterte også på å holde andakt, og prekte ut fra hva han selv hadde hørt presten si i søndagsmessen.

Carlo Felice Deasti, Don Bosco, Torino, 1887Når han ble eldre oprettet Don Bosco et hjem for ungdom, og aktiviteten vokste raskt til å omfatte flere hundre barn. Han fikk også hjelp av sin mor, som i følge katolsk.no ”hadde en praktfull blanding av tradisjonell bondefromhet og antiklerikalisme”! Dette fikk meg for øvrig i grunn til å stille flere spørsmål til forfatteren av artikkelen enn om moren, men det er en annen historie.

Don Bosco visste å sette sitt lys i en stake, han stod fram og levde det evangeliske eksempel i det han ble en viktig stemme i et samfunn som ikke maktet å ta seg av de fattige. Han gav de husrom, arbeid, vennskap, og krevde samtidig at alle gikk til Kirke og hørte Guds Ord. Han trodde på betydningen både av kontakt med naturens skjønnhet og den oppløftende kraften i musikk, og han hans pedagogikk, om man kan kalle det det, gikk på å gjøre tingene tiltrekkende, enten det var skolefag eller religiøs praksis, heller enn tvang. Han var også høyest myndig, og de som gjorde urett mot sine gutter gav han en kilevink så de så både sol og måne. Mulig det ikke var dette Jesus hadde i tankene når han snakket om lyset, men Herrens veier er uransakelige…

Og her kommer vi til dagens Evangelium, om enn på en måte jeg selv ikke hadde tenkt. Og da jeg tenkte på dagens tekst syntes det meg som om de to eksemplene til Jesus står i motsetning til hverandre. Lyset i staken, og målet som det skal måles med. Men Don Bosco gjør det i grunn klart at de to sidene henger nøye sammen. Don Bosco lyste med Evangeliet i sin samtid. Han var et menneske som gav av seg selv, ustanselig og uten å gi opp. Når det så mørkt ut, og ingenting så ut til å fungere sa han ofte: ”Gud skal nok hjelpe oss”. Og denne evnen til å gi til andre var også nettopp det konkrete uttrykk for hvilket mål han brukte på andre. Han så Kristus i sin neste, og særlig de svakerestilte og de som trengte hjelp mest. Det rause målet som Don Bosco brukte på andre var også lyset, eller håpet, som han gav sine samtidige.

Så når vi nå samles under Don Bosco’s vern, la oss be om hans ånd, så vi som han finner frimodig og kreativ tro til å vitne for de vi møter i våre dagligliv.

Advertisements