Vi feirer i dag minnedagen for den hellige Antonius, han som er kalt ordenslivets far. Han levde fra midten av 200-tallet til midten av 300-tallet. Han var av rik slekt, men hans foreldre døde mens han var ung. Han var en ivrig kirkegjenger, og en dag ble han inspirert av Kirkens forkynnelse om å nå fullkommenheten ved å selge alt og gi til de fattige for så å følge Kristus. Han gav bort sin formue, fikk sendt sin søster til et kloster, og begynte et liv som eremitt. Dere kan lese mer om dette i boken ”Antonius’ liv”, skrevet av Athanasius av Alexandria, en personlig venn av Antonius og en av kirkens store biskoper som sloss mot arianismen.

http://www.himmelen.info/index.php?eid=1377&mid=183

Jeg hørte en gang Svein Tindberg’s ”Markusevangeliet” på Oslo norske teater. Og jeg husker spesielt godt hvordan han framførte siste del av dagens lesning.  Jesus helbreder den spedalske, og formaner ham om å holde denne hendelsen for seg selv og gå å vise seg for prestene.

Svein Tindberg fortsatte så omtrent på denne måten:

”Men mannen gjekk av stad og gav seg til å fortelja om det som hadde hendt; han gjorde det kjent vidt og breitt. Difor kunne ikkje Jesus visa seg i nokon by lenger. Han heldt seg utanfor byane, på aude stader. Men folk kom til han frå alle kantar.”

Kanskje er det her vi også ser de djupe bånda mellom Jesus, som lever sitt omvandrende og rotløse forkynnerliv, og Antonius, eremitten som søkte seg bort fra alt, for å finne mening og kraft i det djupe samlivet med Gud. Hans liv var en stadig søken: Han bodde først i ei hytte i nabolaget. Siden flytta han inn i ei gravhule, der han sloss med demonene i sitt eget liv. Etter en tiårsperiode ble også dette utilfredsstillende, og han flyttet til slutt ut i ørkenen, ut i den enda dypere ensomheten.

Man kan bli frista til å tro at Antonius søkte seg vekk fra både sivilisasjon og Kirke, som om han oppfant en alternativ religiøs modell. Og man kan spørre seg om det er sånn at klosterlivet  er en flukt, en form for avstengthet, ikke bare fra verden, men fra Kirkens litt ståkete travle larm. Vel, når det er sprengfullt i St Olav domkirke, spedbarn skriker, og unger krabber under alteret og svinger seg i Olavsarmen, da er det klart man kan føle en lengsel etter et svalt, fredfullt kirkerom… Men det er tross alt ikke en sånn negativ motivasjon som driver Antonius ut i ørkenen. Det er tvert i mot hans inderlige lengsel etter forening med Gud. Og i så måte står Antonius ikke i motsetning til Kirken, men som et bilde på den, og som et uttrykk for Kirkens dypeste lengsel etter enhet med Gud, og en enhet med Kristi liv, som nettopp var fylt, ikke bare av undergjerninger og forkynnelse, men av stille bønn ”på aude stader”, gjerne i stille nattetimer.

Og det er et fellestrekk til mellom Jesus og Antonius, nemmelig den åndelige vitaliteten som mennesket er så vart for. Jesus rekker hånden ut og rører ved den spedalske og sier: ”Jeg vil! Bli ren!” Antonius mottar noe av denne helbredende kraften gjennom sin stillhet og sin bønn. Han er en stemme i ørkenen, som folk går flere dagsmarsjer for å oppsøke. Han lytter, han taler Guds visdom, og han helbreder der ute i stillheten.

Og dette er vårt felles kristne kall: Vi er kalt til å være en stemme, og troende som lytter til de vi møter. Vi finner kraft i fellesskapet i Kirken og i sakramentene. Men dybden og kraften krever også avstengthet for all støy, slik at vi kan styrkes av det vi kan kalle en vitale tid, nemmelig den stille bønnen. For da realiserer vi Kirken, ikke på en synlig, ytre måte, men i ånd og kraft, slik Kristus selv har vist oss.

Advertisements