Preken ved julemidnattsmesse i St Dominikus 2012

I natt tar vi del i det store mysteriet som framstår som så paradoksalt unnselig. Frelse kommer ved barnet, ikke ved kongen slik folket i Israel kanskje bar håp om. I alle fall ikke den kongen de drømte om. Og i dette under som er så lite åpenbarer seg den store forløsingen, den store utfrielsen, den ufattelige velsignelsen. Det er dette vi tar del i. Men klarer vi å gripe det?

Anders Wejryd, erkebiskop i Svenska Kyrkan, advarer mot overfladiskhet i julehøytida: ”Genom att vi inte påminns om ursprunget till firandet så finns det en risk att julen tar död på sig själv.” (VL fredag 21. desember, s. 3).

For å løfte fram dybdene i dramaet vi i natt feirer, kan vi kaste et blikk på året som har gått. Den smertefulle rettssaken som fulgte Breiviks handlinger etterlot også mange spørsmål. Ord som ondskap, hat og djevel fløt ut på eteren, men det var mye forvirring rundt begrepene. Et samfunn som er mistenksomt til etiske og moralske normer blir lett stående uten fotfeste i møte med de store åndskreftene når de utfolder seg i sin nesten uvirkelige grusomhet.

Men det er også når vi settes på prøve at den kristne tro så tydelig viser hva den er støpt av. I konfrontasjon med de mørke kreftene står vi som kristne rustet til både å definere hva ondskap er, og hva som er motgiften! Thomas Aquinas  kaller ondskap en mangel, noe godt som er ødelagt. Det onde kan derfor ikke eksistere i seg selv, men vil alltid bero på det som i utgangspunktet er godt. ”Intet kan være absolutt ondt slik noe er absolutt godt” sier Thomas. (Thomas Aquinas – Teologisk håndbok, s.  119) Likevel kommer det onde inn og forhindrer det som er utfoldelsen av menneskets endelige mål, det å skue Gud, og å leve i full enhet og åpenhet med ham.

Det er dette målet som Guds Sønn forløser gjennom sitt frelsesverk. Det er enheten med Gud som er motgiften mot djevelens brodd, og denne skjenkes oss av Ham som er fullkomment god! De onde makter skjelver i denne natt. De står avmektige ovenfor et lite barn. Landstads oversettelse av en gammel dansk folkevise sier: ”Hans prakt er såre ringe, dog kan han døden tvinge!” Gjennom inkarnasjonen gjenreises menneskenaturen. Mennesket får en vei å gå. Vi snakker ikke om et program, ikke om en ideologi. Veien vi er gitt er Menneskesønnen selv. Det er i Kristus at vi forløses, at vi får del, ikke bare i fylden av vår natur, men i det overnaturlige liv, livet i Gud selv.

Vi finner da at natten i natt handler om to fødsler. Den ene ved jomfruens skjød. Den andre finner sted i våre hjerter. For, sier Augustin, -hva hjelper det at Jesus er født, hvis han ikke er født i meg?

I en artikkel om middelalderens mentalitet skriver Gunnar Danbolt om middelaldermenneskets kroppslige tro. (Nytt lys på middelalderen, Jørgen Haavardsholm, Sypress forlag, s.182-195)

Tro,  sier Danbolt, kan beskrives som å være delaktig i, og er dermed vesensforskjellig fra en senere, intellektuell tro hvor man så å si bare tror på noe. Det er denne delaktigheten Jesus åpner opp for, og slik baner han vei for at mennesket kan leve i fylden av Guds nåde. Men siden mennesket er skapt i Guds bilde bærer vi også friheten. Og et ansvar. Nåden er derfor ikke automatisk og kontinuerlig, men underlagt menneskets frihet og vilje (s. 193). Og nettopp fordi mennesket er i verden, og i tiden, skjenker Gud sin Kirke den sakramentale nåde. Den virker i oss gjennom dagen, gjennom uken og året. Den styrker oss og former oss, slik at Kristus selv kan unnfanges, vokse i oss og virke gjennom oss.

En slik tilnærming til troen gir mennesket det det trenger i vår tid. Det er bare en sånn dyploddende og virksom tro som vil klare stå fast i vår rastløse tid. Ved å bli delaktige i Kristus, han som er livets vann, blir vi selv til bekker av levende vann. Og det kristne kall fungerer ikke som våre store kraftselskap. De lager store reservoar i fjell og daler, og enten det kommer lite eller mye regn virker det alltid som om det er grunn til igjen å sette prisen opp. Men nåden er oss gitt for intet, og skal vi likedannes med Kristus skal vi også gi videre av de gavene vi mottar. Og dét ikke av plikt og tvang, men i takkesang og med glede. Det er jo dette som finner sitt høyeste uttrykk i Eukaristien, vår takksigelse. Vi mottar Ham som gir oss alt. Hva annet kan vi svare med enn takknemmelighet? Så får vi heller bære til alters alle våre sorger, våre bekymringer og våre mangelfulle liv. Og det er jo intet Gud heller vil enn akkurat dét. Han vil ha det fulle og hele samfunn med hver og en av oss.

Så la oss i denne hellige natt på nytt la Kristus ta bolig i våre hjerter. Må Gud velsigne hver og en av oss som samles for Herrens alter, må Han velsigne alle våre kjære der de befinner seg, og alle de som særlig trenger vår forbønn.

I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Amen.

Advertisements