Meditasjon i anledning feiringen av vintersolverv ved Mariakirkeruinene i Gamlebyen den 21. desember 2012.

Tenk dere at vi nå står i middelalderbyen slik den var på begynnelsen av 1300-tallet. Det var ikke noe kunstig vannspeil den gangen, sjøen gikk like opp til kirketomten, som lå ytterst på øra, en liten halvøy her innerst i fjorden. Om vi på denne tiden skulle ta oss til fots ned til Mariakirken ville vi ikke unngått å legge merke til alle de andre kirkene som ligger her. Vi har allerede gått forbi Korskirken, St Olavsklosteret der dominikanerne holdt til, Hallvardskirken som var biskopens domkirke, Clementskirken og Nikolaikirken, og her helt ytterst på øra, ligger altså Mariakirken og kongsgården.

Om man kom vannveien fikk man en annerledes opplevelse av møtet med byen, og i Sigrid Undsets triologi om Kristin Lavransdatter får vi et levende bilde av hvordan møtet med den unge byen kunne arte seg:

Åsmund Bjørgulfssøns kirkebåt stod inn forbi pynten av Hovedøen tidlig en søndag i slutten av april, mens klokkene ringte i klosterkirken og det svarte utover vågen med klokkeklang fra byen, sterkere og svakere ettersom vinden bar tonene. Kristin så innover mot byen med alle de lyse kirker og stenhus som hevet seg over mylderet av gråbrune tregårder og nøkne løvkroner.     (Kristin Lavransdatter –Kransen, s. 95)

Og kanskje er det nettopp klokkeklangen som skiller middelalderbyen fra vår tids bylarm. Kirkene lå tett, og var del av selve livsmønsteret til folk både i by og i bygdene i det unge kongeriket Norge. Visst hadde kirken både makt og myndighet i mangt og meget, og biskopene med deres prester og diakoner hadde da også en samfunnsregulerende rolle. Men det var et helhetlig samfunn, der kirkelig myndighet og folkelig fromhetsliv ikke stod i motsetning til hverandre, men skapte et hele.

Det er i grunn underlig å stå her idag, ved Mariakirkens ruiner, og tenke på hvordan menneskene levde sine liv på dette sted for 700 år siden. Det var ikke noe dataalder den gang, ikke elektrisitet, ikke den komfort som vi forbinder med det gode liv. De få håndskrevne bøkene som fantes ble som oftest lest av lærde og prester. Disse bøkene var da også gjerne skrevet på datidens universalspråk, latin. Ordet ble forkynt og utlagt for en befolkning som var lite lesekyndige. Det var en tid hvor den muntlige overleveringen sto sentralt. Sagnene og legendene hadde kraften i seg til å formidle det evangeliske budskap, og denne form for billedbruk speiler seg også i kirkerommets utsmykning. Middelalderens kirkekunst og liturgi spilte en viktig pedagogisk rolle. Bruk av vievann og røkelse var talende symboler som viste til dåpen og til Helligåndens nærver. Bibelhistorier var gjerne malt på veggene, som datidens svar på våre billedbøker. Mariakirken hadde også flere helgenbilder, både av den hellige Ludvig av Frankrike og hellige Erik av Sverige, og vi kan regne med at vi finner Norges evige konge, hellige Olav, blant helgenskaren her. Disse helgenene ble høyt aktet, ikke fordi man tilba dem, men fordi de bar et særlig vitnesbyrd om Guds nåde. Ved sine liv viste de på forskjellige måter hvordan Kristus handlet og virket gjennom mennesker. For den enkelte troende gav det styrke og kraft å søke fellesskap med de som allerede hadde kjempet den gode strid. Det gav mot å se hvordan Gud virket i, ved og med menneskers liv. Det gav trøst å be om de helliges forbønn. Middelaldermennesket visste at det trengte all den støtte det kunne få, kvinner og menn levde i en tid hvor døden så altfor ofte grep inn tidlig i livet, og hvor smerte var noe man som regel måtte utholde… .

Kirken her hadde også mange altere, det kan ha vært så mange som tolv her i Mariakirken. Disse var gjerne viet de mest kjente navnene i den kristne tro. Det kunne være alter for den hellige Peter, for Johannes, eller Paulus, og i Norge var et alter for hellige Olav en selvfølge. Men kanskje enda mer selvfølgelig var et alter eller et sidekapell for Jesu mor, Maria. Maria, hun som hadde blitt utvalgt til å bære Guds sønn i sitt moderliv. Maria, som ydmykt svarte engelens budskap ved å si ”Jeg er Herrens tjenerinne”. Maria, som opplevde den største lykke en sen nattetime i en stall, men som også gjennomlevde den dypeste smerte, der ved korsets fot på Golgata. Maria, som ble tatt opp fra denne jord og kronet til himmeldronning – Maria som ble alle troendes mor, siden hun var mor til Kristus, han som alle kristne bærer i sitt hjerte.

Det er denne levende troen i middelalderen som Sigrid Undset så vakkert tegner i sin beskrivelse av Kristin Lavransdatter, der hun sitter sammen med to kvinner i bønn en sen nattetime ved den hellige Laurensius alter:

Kristin stilte sitt lys på Sankt Laurentii alter og knelte på bedeskammelen. Hun stirret stivt inn i flammen, men hun sakte leste paternoster og Ave Maria. Litt etter litt var det som kjerteglansen omsluttet henne, stengte ute alt som var bortenfor henne og lyset. Hun kjente sitt hjerte åpne seg, strømmende over av takk og lov og kjærlighet til Gud og hans milde moder – de kom henne så nær. Hun hadde visst alltid at de så henne, men i natt følte hun at det var slik. Hun så verden som i et syn: Et mørkt rom, hvor en solbjelke falt inn, fnuggene tumlet inn og ut mellom mørke og lys, og hun følte at nu var hun endelig seget inn i solbjelken-.

Hun syntes hun skulle gjerne blitt her i denne stille nattemørke kirken så lenge det skulle være – de få, små lysflekker som gullstjerner i natten, den søtlige gamle røkelsesduft og den varme lukt av den brennende voks. Og hun hvilende inn til sin egen stjerne-.

Kristin Lavransdatter hviler inn til sin egen stjerne mens hun ber Ave Maria. Og nå ved vintersolverv venter vi lyset som igjen skal komme med fornyet kraft. Vi hviler inn til vår egen stjerne, og venter på lyset, både utenfor og inne i oss selv. Og om noen dager, da er det Josef og Maria som hviler inn til sin stjerne, der de uslitte men lykkelige holder det lille barnet i sine hender, dette lille underet som også kalles verdens lys.

Mangt er forandret siden Mariakirken stod her i all sin prakt og fram til i dag, og menneskene har også forandret seg. Men midt i all forandring finner vi likevel noen gjenkjennelige trekk. De gamle bønnene, Fader vår og Ave Maria, de forblir de samme, og kan høres nå som den gang. La oss legge tiden tilside et lite øyeblikk, og lytte til ekkoet fra tidligere tider, mens vi hører de samme ordene fra Ave Maria-bønnen, slik den ble bedt her i kirken i sin tid.

Hill deg Maria, full av nåde, Herren er med deg.
Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt Jesus.
Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere
Nå, og i vår dødstime. Amen.

Advertisements