Preken lørdag før første søndag i advent, St Olav domkirke i anledning Troens Helg, deltagere mellom 14 og 30 år.

Vi står i dag ved terskelen av det nye adventsåret og i morgen begynner vi et nytt kirkeår. Og det er et alvorlig budskap vi i dag får høre: Vær på vakt! – Våk og be, så dere kan få møte Menneskesønnen ansikt til ansikt! Dette er alvor. Det er ikke ikke noe feel-good-forkynnelse Jesus kommer med i dagens evangelium. Og hadde vi fortsatt versene i dagens responsoriesalme ville vi møtt et lignende budskap. Salmen som vi akkurat har hørt er nemlig et utdrag av en Davidssalme som vi brødrene i klosteret synger hver morgen til laudes. De neste versene sier dette:

Lytt til hans røst i dag, forherd ikke deres hjerter … og litt senere:
Jeg sa: Deres hjerter er forherdet, de kjenner ikke mine veier.
Så svor jeg i min vrede: De skal ikke gå inn til min hvile. (Salme 95)

Sånn starter vi dagen hos oss. Og det er jo grunn god nok til å sette brunostskiva i halsen sånn på mårrakvisten. Vi er så vant til å høre om Gud som strekker seg etter oss, som vil vi skal bli hans venner. Og det er sant. Gud søker fellesskap – kommunion – med sin skapning, med oss. Men tekstene i dag handler ikke så mye om Gud som det handler om oss. For Gud har gjort alt han kan for å nå inn til oss. Han har sendt sin Sønn til oss, til frelse og helbredelse, og siden har Kirken mottatt den Hellige Ånd som veileder og støtte. Vi hører så ofte om hvordan Gud på så mange vis kommer oss i møte. Men i dag spør tekstene om hva vi gjør for å komme ham i møte. For på det punktet har vi en oppgave å gjøre. Gud har skapt oss i sitt bilde, det betyr at vi er skapt til frihet. Det betyr også at vi er skapt til ansvar. Vi er kalt til å svare på Guds initiativ, og komme ham i møte. Dette fyller troen med et alvor.

For troen er ikke bare noe vi syns, noe vi føler, noe vi tenker, noe som bare er på liksom. Troen er å fylles med et realistisk perspektiv på tilværelsen. Det er å fatte stadig dypere at hele vår skapelse er grunnleggende rettet mot han som har skapt alt. Troen er å åpne seg for Guds nærvær i våre liv, og stadig dypere kjenne at det er dette vi er skapt for.

Og troen er å våge å se på seg selv med Guds blikk. Og hvordan ser Gud på oss? Jo, han ser på oss med et dobbelt blikk. For det første ser han på oss uten løgn. Han ser inn i oss. Det er ikke alt som er like perfekt, ikke alt som er like bra. Det har Gud sett for lengst. Gud er realistisk. Han som er sannhet, ser med et sant blikk. Og det hadde kanskje vært skremmende om det var det hele. Men så er det sånn at Gud som er sannhet, han er også kjærlighet, og han ser på oss med et kjærlig blikk, et forbarmelsens blikk, et omsorgsfullt blikk. Han bryr seg. Og han vil at vi skal bry oss. Gjør vi det? Ja, vi gjør det når vi søker hans nærvær i våre liv. Vi våker og ber når vi går til messe, når vi hører Ordet, når vi samles om nattverdsbordet, når vi mottar Kristi legeme. Vi våker og ber når vi leser i Bibelen, når vi ber vår aftenbønn, morgenbønn, bordbønn, og alle de andre, små bønnene, de små men viktige hjertesukkene som vi nesten uten å tenke over det sender til Gud. Vi våker når vi våger å se oss selv ansikt til ansikt i skriftemålet, ikke i selvforakt eller fordømmelse, men med Guds blikk, som er tilgivelsens blikk.

Så la oss gå inn i dette nye kirkeåret med glede, og i tillit til vår Gud. Rett ryggen, løft hodet, sier Jesus til oss. Fatt mot, og følg meg. For jeg er med dere alle dager.

Advertisements