Preken, St Olav domkirke i anledning Troens Helg, deltagere mellom 14 og 30 år.

Kjære brødre og søstre, kjære unge fra fjern og nær. I dag begynner vi feiringen av det vi har kalt Troens Helg. Jeg kaller det feiring, og feire, det skal vi gjøre på mange måter: vi skal feire messe, vi skal ha sakramentstilbedelse, vi skal ha workshops, det skal bli konsert, og hele veien igjennom vil vi ha høy sosial faktor! Det blir latter, det blir sang. Livet er ikke bare en lek, sies det, nei, det er også en dans på roser… Men kanskje blir det også tid for også dybde, for bønn, ettertanke, for et dybdeblikk mot Gud og mot oss selv.

Og det som ligger til grunn for alle disse aktivitetene, det er helt enkelt vår tro. Vi vil gjøre alt dette fordi vi midt i all vår forskjellighet og i alt vårt mangfold har en fellesnevner: Det er Kristus, han som vi alle samles om, han som vi kaller vår Herre. Vi er her fordi vi ønsker å følge han som kalles sannheten, veien og livet. Og vi er her fordi vi ønsker å fordype oss i hva dette betyr. Vi ønsker å bli bedre kjent med Han som kalles verdens Frelser. For å følge Jesus, det er noe som vi er kalt til å vokse i. Det er å vokse i kjennskap, men enda mer i vennskap. Akkurat som apostlene gjorde det. I dag feirer vi apostelen Andreas. Han var den første apostelen som blei kalt, sammen med Peter, han som er Kirkens første pave.

Jeg tenkte jeg skulle si litt mer om dette med kall i dag. Det kan nemlig av og til høres så enkelt ut dette med kall. ”Jeg er kalt til prest.” – ”Hva er du kalt til?”. Er kallet en ferdig oppskrift som man kan slå opp i i livets bok? Ja, skal vi se… hm, jo, her på side 43.328 står det da ettertrykkelig at Haavar skulle bli prest. Tja, bare synd at jeg var den siste som fikk vite det da? Hadde jo vært greit å sluppet studiegjelda fra de to-tre andre utdannelsene jeg har fra før?

For 14 ½ år siden, på Kristi legemes og blods fest, stod jeg her foran alteret i denne kirken, og mottok fermingens sakrament. Den dagen ble jeg tatt opp i kirken, og jeg kan helt ærlig innrømme at jeg hadde ingen planer den gangen om å bli prest i Den katolske kirke. Så hva har skjedd? Ja, det tror jeg apostlene spurte seg om også noen ganger i livet sitt. Tenk på apostlene, som i dagens lesning jo ikke er apostler i det hele tatt. De er vanlige folk. Fiskere. Tidlig opp og seint i seng, ikke noe mirakler og brødunder der nei. Her sitter de, på stranden sammen med de andre fiskerne, bøter sine garn, aner fred og ingen fare. Så kommer Jesus og sier: Følg meg. Det er da vi skjønner at det må være noe mer. Her må det stå noe mellom linjene som ikke blir uttrykt, men som likevel er der. Jeg tror det er to viktige poeng vi skal løfte fram:

Det ene er at disse fiskerne som blir spurt, de er ikke helt uforberedt. Selv om de ikke aner hva som egentlig skal skje, er det noe i de som sier ja, og som får de til å slippe det de har i hendene og slå følge med Jesus. Men denne forberedelsen skjer kanskje like mye i det skjulte som i deres bevissthet. Dypt i deres sjel har Gud virket, den Hellige Ånd (som de mottar i sin fylde pinsedagen) har hvisket, har formet, har preget hjertene til disse som Jesus nå møter. Gud er prosess-orientert! Han virker i oss, også når vi selv tror vi er langt fra ham. Det gjaldt de som ble apostler. Det gjelder også oss.

Det andre som er helt avgjørende er apostlene sitt svar. Når Jesus står der og sier til Andreas’: ”Følg meg”, da står han på et valg. Hva svarer han? Ja? Eller nei? Og akkurat i den situasjonen kan vi oppdage kallets natur. Kallet er ikke statisk, ensporet og bestemt ut i minste detalj. Den er dynamisk, og bygger på vårt samarbeid. Sier vi ja, eller sier vi nei? Sier vi ja, da svarer Gud, ok. Du går videre, bra! Nå skal du snart få en ny utfordring, et nytt spørsmål. Og igjen står vi på valg. Ja, eller nei? På den måten skaper Gud en vei, sammen med oss, og i oss. Vi ser det kanskje ikke i øyeblikket, men når vi ser tilbake på veien vi har gått, da hender det gjerne at vi ser veldig tydelig hvordan Gud har virket.

Men hva om vi sier nei? Mister vi da alt? Jeg tror det skal mye til. Men veien kan bli lengre, ting kan bli litt mer brysomt. Bare tenk på Jona, som Gud kalte til å forkynne i Ninive. Jona heiv seg på første skip i motsatt retning, mot Tarsis. Og så må Gud hente ut masse kreativitet for å få ham på rett vei, -han sender en storm, Jona kastes i vannet, plutselig kommer en hval… Gud har ikke tapt selv om vi kan oppfatte våre svar og vår respons som et nederlag. Han må bare slå over på plan B. Eller kanskje plan C…

Så ser vi at det kristne liv altså i stor grad er en vei som består av mange veikryss. Ja, daglig blir vi spurt av Gud om å følge hans vilje. Og daglig sier vi ja eller nei. I løpet av denne helgen håper jeg vi kan kjenne dypt i oss selv hvordan det gjør godt å slå følge med Jesus når han kaller. Ikke fordi vi må eller skal være lydige. Ikke fordi Gud forkaster oss om vi ikke tør. Men fordi vi kanskje kan komme til å forstå at Gud vil oss vel. Kanskje kan vi kjenne i oss selv at Guds vilje er vår venn. Det han vil for oss, er ikke å gjøre oss til noe annet enn det vi er. Han vil gjøre oss til mer av det vi er. Og det gjør han ved å lede oss nærmere både ham selv og oss selv.

Så la oss be at vi, som apostlene da de ble kalt, våger å si så mange JA vi bare kan. La oss åpne oss enda mer for Han som kaller seg Veien, Sannheten og Livet.

Advertisements