Hører vi hvor paradoksalt det låter, det Jesus sier om de som skal få oppleve de siste tider: ”Når alt dette begynner å skje, da rett ryggen og løft hodet, for befrielsens time er nær!” Kristus profeterer om dagen da ødeleggelsens time kommer. Men hva er ødeleggelsens time? Er det nå? Eller er den enda ikke kommet? Ser vi et tilbake til midten av forrige århundre ville man nesten kunne tro at den har vært? Herjingene i Europa i det 20. århundre var noe av det verste menneskeheten har opplevd.

Sannheten er at ødeleggelsens time er her og nå. Vi ser tegnene som Jesus nevner rundt oss hele tiden. Vi ser hele verdensdeler på flukt fra krig og nød. Vi ser kriger oppstå i eksplosjonsarta tempo. Folkene lever i angst. (Det er forresten denne angsten mediaverden har lært å utnytte til fulle!) Og vi ser mennesker forgå av redsel, -folk blir syke på sin sjel, i dag er det normalt at ungdom under 20 år allerede har opplevd sin første depresjon, jeg kjenner flere som i en alder av 16 har hatt sitt andre tilbakefall. Og for noen blir byrden og motløsheten og livsangsten for tung. De ender opp med en siste liten, sorgfull minnerubrikk i dødsannonsene. Vi lever ikke i noen enkel tid!

Men midt i alt dette, sier Kristus, skal vi rette ryggen og løfte hodet. Befrielsen er nær! Og dette utsagnet er like kryptisk. Hva betyr det at befrielsen er nær? Den har i alle fall ikke vært, da ville vi vel ha levd i paradis alle sammen? Og det er vanskelig å forholde seg til løftet om at den snart skal komme, vi har venta i 2000 år til nå… Det minner meg om da jeg var liten og familien var ute på kjøretur. Vi ungene satt bak i bilen, småkvalme og gretne, og spurte: ”Er det lenge igjen nå?” ”Neida, nå er vi snart framme”. Dette svaret kunne vi få i timevis…

Nei, befrielsen er like present her og nå som ødeleggelsens time. Befrielsen er her, midt i blant oss: ”Ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte” hører vi i 5. Mosebok (5. Mosebok 30,14). For Logos, Guds ord, har tatt spranget over i menneskehetens rekker, og siden har vi blitt ført helt inn til kjærlighetens kilde, til Gud selv. Vi retter ryggen og løfter hodet, ikke fordi vi venter på noe som skal komme, men fordi vi i troen allerede lever og næres og styrkes av Guds kjærlighet. Himmelriket er ikke bare nær. Det er i oss. Det er denne realiteten Kirken vitner om og får sin styrke fra. Inkarnasjonen stopper ikke ved en krybbe i en stall. Den skjærer seg vei, like inn i våre hjerter, og fyller oss med Guds nådefulle kjærlighet. Og når den siste dag kommer, da skal denne kjærligheten bli alt i alle. Det er god grunn til å juble.

Advertisements