Vi har det privilegiet i Den katolske kirke at vi har en sakramental trosforståelse. Gjennom vår liturgi og våre sakramentale feiringer mottar vi med visshet det fra Gud som han selv ønsker å gi oss. Dette er et grunnleggende trosfundament, og jeg opplever dette særlig sterkt i disse dager, i det jeg er blitt ordinert prest. Jeg hadde aldri i livet turt å akseptere et sånt prosjekt uten å ha en sakramental forankring, uten å kunne hvile i at Gud handler både med meg og ved meg. Og hvordan skulle jeg kunne stå her å preke til mine medsøstre uten at jeg trodde at Gud gjorde det samme med hver og en av dere? Vår tro formes av en sakramentalitet, og den kan lignes med både et sennepsfrø og en surdeig.

Den er et sennepsfrø i den forstand at selv om vi ikke alltid ser storheten i det som blir oss gitt i liturgien vil det likevel feste seg noe i oss som vokser i oss og som transformerer oss. Sakramentets kraft er ganske enkelt helt enorm!

Og den sakramentale tro er en surdeig, i det den over tid gradvis påvirker hele vår væren, hele vår horisont og vårt virke i smått og stort. Jeg husker en gang, jeg traff en abbed i et kloster på ei gresk øy. Han gikk gjennom hagen med en katt på armen, og en på skuldra. Og jeg tenkte, dette er ikke bare hverdagskos med pus, dette er liturgi. Det lå en verdighet og en kjærlighet midt i det hverdagslige som fikk både mannen og kattene til å se ut som om de gikk i prosesjon!

Jeg tror vårt liturgiske liv er ment å flyte ut i vårt daglige virke. Vi er ment å leve hele vårt liv med den samme målrettetheten, det samme fokuset og med den samme intensjonen som når vi mottar sakramentene, det være seg i skriftemålets og eukaristiens form. Vårt bidrag til vår sakramentale dannelse ligger blant annet her, i stadig å trimme vår bevissthet i møte med de sakramentale gaver, og ta det inn, eller ut, i alt vårt levde liv. Og bare for å gjøre det helt klart; man trenger ikke å skaffe seg katt for å få til dette.

Advertisements