I dagens evangelium hører vi om disiplene som hysjer på Bartimeus, der han sitter og roper til Jesus: «Jesus, du Davids sønn, ha miskunn med meg». Men sånn går det jo ikke an å holde på, sitte sånn og forstyrre og skape uorden!? Og det er ikke første gangen disiplene ser seg nødt til å be folk om å tie. Sånn var det da de kom med de små barna til Jesus; disiplene ville vise dem vekk. (Luk. 18,15) Og Peter prøvde til og med å hysje på Jesus, da disiplene fikk høre om hvordan frelsen ville kreve Jesu liv. (Mt. 16,22) Nei, ofte føler vi oss forpliktet til å hysje på andre. Man skal vise erbødighet og respekt, man skal ikke skape bråk og uorden, og heller ikke drive og bry den store profeten med uviktigheter.

Men Bartimeus gir seg ikke: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg». Og Jesus overrasker som så mange ganger før. Han stopper, og gjør det motsatte av alle de andre. Han lar Bartimeus komme til orde. Og Bartimeus griper sjansen: «La meg få synet igjen!» Så denne blinde tiggeren bærer en dobbelt byrde; ikke bare er han blind, men han vet hva det er å være seende, han har en gang sett, men han har mistet synet. Nå ber han fortvilet om å få det igjen.

På dette punktet i historien skulle man kanskje vente seg et slags under, som vi hører om ved andre mirakler, – med den blindfødte som fikk øynene smurt med jord og spytt (Joh 9,1), eller den spedalske som Jesus rører ved i det han sier «Jeg vil, bli ren» (Mt 8,3). Men nei, i historien om Bartimeus er underet allerede skjedd! «Gå du», sier Jesus, «din tro har frelst deg». Det er som om Jesus sier: Lenge før du begynte å rope på meg så jeg deg. Jeg hadde mine øyne på deg, jeg kjente din nød. Du ropte på barmhjertighet, og det er for å gi verden barmhjertighet at jeg er kommet.

Ordet som Markus bruker når han beskriver hvordan Bartimeus ber om Jesu barmhjertighet er da også det greske ordet eleison. Og plutselig er vil alle blitt til Bartimeus. For vi som er her i kirka i dag, alle vi har akkurat stått her og sagt akkurat det samme: Kyrie eleison. Kriste eleison. Herre miskunne deg, Kristus forbarme deg.

Det er på denne måten vi kommer Gud i møte i messa, som vi gjør det i selve livet. For i møte med Gud lever vi alle under barmhjertighetens nåde, og i en verden preget av synd tar kjærligheten først og fremst form som barmhjertighet. Vi trenger tilgivelse, vi trenger at noen forbarmer seg over oss, og vi lengter så inderlig etter å bli sett, og å bli møtt. Og Bartimeus blir sett! Ikke bare sett; han blir hørt, og han blir tatt på alvor. Og han blir så Jesu venn.

Disiplene prøver å få den blinde Bartimeus til å tie, de hysjer på ham, de vil ikke at han skal forstyrre. De er totalt uforberedt på hva som er i ferd med å skje. Og sånn er det ofte i våre liv. Vi er uforberedt på det som Gud i sin visdom bereder for oss. Det er dette Jeremia beskriver, den uante nåde som Gud skjenker sitt folk: ”Gråtende kommer de, med ydmyk bønn; jeg leder og fører dem til bekker med rinnende vann”. Gråtende vender de ut, jublende kommer de tilbake. Og vi ble fylt av glede. Det er jo dette som er selve mysteriet. Og som i Kristus fullbyrdes og fullendes. Det store Frelsesmysteriet.

Dette er mysteriet som overgår oss, men som vi likevel er blitt del av, og som vi selv lever. Guds nåde overgår disiplenes snusfornuftige sans for ro og orden. Den overgår kanskje også Bartimeus sitt håp, selv om han virkelig tror at det er Israels håp som kommer ham i møte.

Guds nåde overgår også meg. Å ha fått kallet å tjene Kirken som prest er litt ufattelig, det overgår min fatteevne. Og jeg har konkludert med at det handler ikke så mye om å fullt ut forstå, som om å si ja der man står når man blir spurt, og så våge å følge med på en ny vei. Det er jo også dette Bartimeus gjør som hans tilsvar på nåden han har mottatt. Han slår følge med Jesus, på en ny og ukjent vei.

Så kjære venner, la oss fortsette å forstyrre Gud. La oss fortsette å plage Jesus med våre spørsmål, med våre vanskeligheter, med vår uro. Vi skal ikke la frykten for å stikke seg ut eller å gjøre feil hindre oss i å søke det gode, i å søke Guds vennskap. Da gjør vi jo i grunn en dobbelt urett. Nei, la oss være frimodige, akkurat som Bartimeus: La oss vende oss til Gud, enten det er i gledens eller smertens dager. For når vi møter Gud i bønnen, i skriftemålet, i messa, og i våre levde liv, da vil vi kanskje oppleve at det er vi selv som tier, slik at Guds helbredende ord tar bolig i oss. For når alt kommer til alt ser det ut til at vi vinner stort på å la Gud selv komme til orde.

Advertisements