Bibeltekst: Lukas 12, 35-38

På den tid sa Jesus til disiplene: «Vær rede, stå fullt påkledd og med lampene tent – lik folk som venter sin herre hjem fra bryllupsfest, klar til å lukke opp så snart han kommer og banker på. Lykkelige de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Ja, jeg sier dere: Da tar han selv forkleet på, ber dem til bords og varter dem opp. Og om han kommer først i annen nattevakt, eller tredje, og likevel finner dem våkne, lykkelige er de da!»

Om Herren hadde kommet til St Dominikus kloster i 2. eller 3. nattevakt de siste par dagene hadde vi nok ligget tynt an. Det har riktignok vært en del våking i forkant av helgens begivenheter, nå handler det mer om å sove seg tilbake til litt mer likevekt. Våk og be: Det høres kanskje litt slitsomt ut? Og hva skal det nå egentlig være godt for? Hvorfor bruker Jesus en lignelse som synes både usunn og ubehagelig? Jeg for min del har allerede hatt min siesta i dag, og jeg har ikke det spor dårlig samvittighet.

Det er mulig det er vanskelig å gripe Jesu ord fordi vi ikke makter å se stort nok på det, se radikalt nok på det. Å våke å be handler ikke om å trosse vår natur og våre naturlige behov; det handler om å holde oss i live. La meg ta et par eksempel: Når man går seg vill i det norske vinterfjellet og ikke finner hytta man søker, da kan man enten gå til man finner den, eller man kan grave seg ned og lage et midlertidig skydd. Det man ikke kan gjøre, det er å legge seg ned i snøen for liksom å hvile litt fordi man er trøtt. Da vil man ikke bare sovne, men kulden vil virke bedøvende, og man risikerer å sovne inn. Et annet eksempel er når mennesker er utsatt for alvorlige ulykker. Da er det ofte om å gjøre å holde den skadde i live, ellers vil man gli fra bevissthet og over i ubevissthet, og defra like over i døden.

Det er med dette alvoret vi må forstå Jesu ord. Han ønsker at vi skal leve som bevisste kristne. Ofte, for eksempel i anledninger som her og nå, der det gode fellesskapet i Kristus er så tydelig, da er ikke dette en krevende øvelse i det hele tatt. Gleden i fellesskapet og vissheten om Guds nåde former vår vilje og våre hjerter så og si på naturlig vis. En slik positiv styrkelse ser vi også igjen og igjen i de mange beskrivelsene av Jesus som sammen med sin disippelflokk gleder seg sammen. Tenk bare på den dype, skjulte gleden da disiplene møter den oppstandne Kristus som sitter klar med en kullild og fisk, og byr på et måltid for de trette disiplene. (Johannes 21, 1-14)Men andre ganger er det kamp. Jesus selv går foran og viser oss dette, der han ligger på kne i Getsemane og sier: «ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Markus 14,36)

Denne tosidigheten er alltid der, både i det kristne liv, og i livet generellt. Som nyordinert prest opplever jeg dette veldig sterkt, å motta ordinasjonssakramentet er hva man kan kalle en bitter-sweet gave, et kors som både sårer og bærer. Og i dypet av alt dette oppleves det som en enorm styrke. Jeg tror det er den samme styrke Paulus kjenner når han oppsummerer troen i noen få, renskårne linjer:

«Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til.» (Romerne 14,8)

Advertisements