Bibeltekst:  Lukas 12,13–21

På den tid sa en i mengden til Jesus: «Mester, si til min bror at han skal la meg få min del av arven vår.» Men han svarte: «Min venn, ingen har satt meg til å være dommer eller skifterett for dere.» Og så sa han til dem: «Se opp for havesyke, ta dere i vare for den; for ingen mann er trygg på sitt liv, selv om han er aldri så rik.» Dermed fortalte han dem en lignelse: «Det var en gang en rik mann som hadde fått en veldig avling. Da tenkte han ved seg selv: «Hva skal jeg gjøre, jeg har ikke plass til en slik avling? Jo, nå vet jeg det. Jeg river ned forrådshusene og bygger dem større, og så lagrer jeg både kornet og alt jeg ellers eier. Og så kan jeg si til meg selv: Nå har du reserver for mange år, nå kan du ta det med ro, spise, drikke og ha det godt.» Men så sier Gud til ham: «Du vettløse mann! I natt kreves ditt liv av deg. Hvem skal så ha det du har samlet sammen?» – Slik går det den som samler rikdommer til seg selv, og ikke har noen rikdom hos Gud.»

– – – – – – –

Vi hører noen ganger folk som sier: ”Den katolske kirke har så mye penger. Vatikanet har plenty med cash”. Dersom dette virkelig var tilfelle ville det vel de katolske kirkene vi trenger i Groruddalen og på Mortensrud allerede vært en realitet, ja, vi hadde kanskje til og med hatt en ny fløy på klosteret i St Dominikus. Men virkeligheten er nok helt annerledes, og Kirkens økonomi står langt fra sånne fantasier. Dersom man likevel skal si noe om kirkens økonomi måtte det være at den baserer seg på en fordeling av godene, slik at de regioner som har overskudd gir til de deler av Kirken som mangler, og på denne måten fordeler Kirken sine midler på samme måte som vi leser om i Apostlenes gjerninger, der alle delte alt, hvor ingen manglet noe, og hvor enhver «fikk tildelt det han trengte” (Apg.4,34) .

Men om man skal snakke om virkelig rikdom i Kirken er det ikke de materielle goder som vi først vil se på. Den kapitalen Kirken besitter befinner seg på et annet plan, og dette kom til uttrykk blant annet ved en hendelse som fant sted i vår klosterkirke nå helt nylig: Lørdag kveld gikk vi i prosesjon fra sakristiet via hovedinngangen til koret. Det var et følge på 27 prester, en ordinand som skulle vies til prest, en biskop og hans diakon. Prosesjonen fylte fortauet, og folk som kom gående stoppet opp og stirret på dette følget. Det sier jeg ikke noe på, det var virkelig et sjeldent syn!

Men så kan vi spørre oss: Hva tenkte de menneskene som stod der som ufrivillige tilskuere til den liturgien som var i ferd med å begynne? Her var lys og røkelse, kors, mitra og stav, og messehagler så langt øyet kunne se. Det var fest og høytid, verdighet og alvor, og en form for skjønnhet og glede som ikke lar seg beskrive ved bare å referere til det jordiske. Sånn er det når Den katolske kirke byr opp til fest: Vi ledes mot de himmelske realiteter, og mot rikdommen vi har i Gud.

Jeg tror det er dette folk som stod i gatene senset, selv om de kanskje ikke har vokabular for å uttrykke hva de kjenner. Og det er nettopp vår oppgave å hjelpe de til å forstå, -akkurat som Filip som løp ved siden av vognen til den etiopiske hoffmannen. Ledet av Den Hellige Ånd tar Filip initiativ og spør hoffmannen: ”Forstår du hva du leser?”. På samme måte kan vi spørre: ”Forstår dere hva dere ser?”

Om dere nå skulle tenke at jeg kanskje er litt vel selvopptatt som snakker om prosesjonen til min egen presteordinasjon i min første preken som prest, da syns jeg vi skal huske på at det i dag er 7 år siden Bernt Eidsvig blei ordinert biskop og tok sete domkirken i Oslo. Og om vi var et stort følge her i St Dominikus på lørdag var det for lite å regne mot de som møtte opp til den biskoppelige vigsel: 1200 mennesker stilte opp, godt over 100 prester og 13 biskoper. Så denne hendelsen overgår langt vårt følge, og den rekorden har jeg ingen intensjon om å slå.

p. Haavar S. Nilsen OP

Advertisements