Homilie holdt i Frederiksberg menighet i København søndag 15. juli.

BIBELTEKSTEN: Markus kapittel 6, vers 7-13: Apostlene sendes ut

Han kalte de tolv til seg og begynte å sende dem ut, to og to, og han ga dem makt over de urene åndene. Han påla dem at de bare skulle ta en stav med seg på veien – ikke brød, ikke veske, ikke kobbermynter i beltet. 9 De skulle ha sandaler på føttene, men ikke ha på seg mer enn én kjortel. Og han sa til dem: «Når dere har tatt inn i et hus, så bli boende der til dere skal dra videre. Er det et sted de ikke vil ta imot dere og ikke vil høre på dere, skal dere riste støvet av føttene og dra bort derfra. Det skal være et vitnesbyrd mot dem.» Så gikk de ut og forkynte for folket at de skulle vende om. De drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

Hvert av de fire Evangeliene avsluttes med det vi kjenner som misjonsbefalingen. Den kristne Kirke er kalt til å forkynne det gode budskap, lede medmennesker til troen og til sakramentene, så de kan vokse i vennskap og kjennskap til Gud.

Jesus befaler altså de kristne til å ”gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler” (Matt. 28,19). Men for at den unge, famlende kristenskare helt fra begynnelsen skal forstå hva disse ordene betyr er det liksom som om Jesus velger å gi oss en demonstrasjon. Ved to forskjellige anledninger sendes disiplene ut: Vi hører om de 70 (eller halvfjers, som dere vil si på disse kanter) som sendes ut og som kommer glade tilbake og forteller om sine opplevelser. Men i dagens evangelium er budskapet enda mer fortettet. Hva er så dette budskapet?

Vel, hvis vi ser på bibelteksten er den kort og lettfattelig. De tolv apostlene sendes ut, to og to. De skal ikke bære med seg noe som kan sikre dem det de trenger til livsopphold utover det umiddelbare; en kjortel, en stav, og et par sandaler, -det høres jo nesten ut som en dominikaner? Og når de tar inn i et hus skal de bli der til de drar videre.

I sin avkleddhet og i sin nakenhet er de fullstendig overgitt til Guds ledelse. Kristus utfordrer apostlene til virkelig å stole på Gud. Men er dét det hele? Nei, for apostlene sendes ut et samfunn med virkelige mennesker, og det er i den virkelige verden de skal legge frem sitt budskap. Apostlene er ikke kalt til bare å stole på Gud, men også å stole på at de vil bli mottatt og ønsket velkommen der de kommer.

Jeg tror det er dette Jesus ønsker å demonstrere ovenfor sine disipler. Han sender de ut til mennesker som kanskje vil slå hånden av disiplene, som ikke vil ha noe med de å gjøre. Som kanskje til og med vil jage de fra byen. Men Jesus vet også at der ute, blant disse ukjente, bland dette usikre, der finnes det også mennesker som lengter etter det budskapet som de ennå ikke har hørt! Det finnes mennesker som er åpne for frelsesbudskapet, som gjerne vil ta i mot dette med glede og takknemmelighet, selv uten selv å vite at de lengter etter det. Der finnes mennesker med en søken, en uro, og med en lengsel etter fred. Mennesker som vil erkjenne likesom Augustin, at de ikke finner hvile før de finner hvile i Gud.

Jeg tror disiplene var redde da de dro ut den første gangen. Uten materielt eller sosialt sikkerhetsnett gir de seg ut på vandring. Det er så å si en omvendt pilegrimsvandring: De går ikke til en helligdom der Guds kjærlighet har åpenbart seg. De går for å bringe hellig kjærlighet, eller kjærlig hellighet, til menneskene. Apostlene møter sin egen fattigdom i denne utsendelsen. De har intet å bidra med. De er overgitt Gud og mennesker.

Vi er vant til å tenke på vårt samfunn i ikke-personlige termer. Vi taler om det sekulære samfunn. ”Det sekulariserte samfunn”, sier kristenfolket, og rister på hodet. Og bak denne hoderistingen ligger det en frykt og trykker. Kristi etterfølgere har med tiden blitt litt redde for dette ukjente, dette ikke-bekjennende samfunn. Vi har latt oss forlede av språkbruken og tankesettet som følger vårt moderne samfunn. Kristi disipler nøler med å rekke ut en hånd. Hvorfor er det sånn? Jeg tror det er fordi vi har glemt at bak dette avpersonifiserte samfunnsbildet gjemmer det seg mennesker som lengter.

Opp mot denne tenkningen står dagens evangelium som en advarsel: Vi skal ikke la oss forlede av en upersonlig tilnærming til våre omgivelser. I Kristus er vi, som Kristus selv, knyttet til et personlig engasjement: ”Gå ut og møt disse menneskene” sier Jesus. Kom i samtale. Skap dialog!

Her i København har jeg som dominikaner møtt både de uvennlige og de vennligsinnede. Jeg har sett menn på min egen alder som peker på meg der de sitter i sin bil, som ler og som håner meg. Det har vært ydmykende opplevelser. Men jeg har også møtt den unge mannen som jobber bak disken på 7/11, og som stille spør: ”unskyld, men må jeg få spørre hva det er for en drakt du har på deg?” ”Jeg er dominikaner i Den katolske kirke” svarer jeg. Så betaler jeg og går. Men vi vet at her har jeg møtt et menneske som har avdekket sin uartikulerte lengsel. Og vi vet at han har fått et navn, en retning, en mulig vei å gå.

Nå mener jeg selvsagt ikke at vi alle skal gå rundt i dominikanerdragt, Gud forby hadde jeg nær sagt. Men dagens evangelium forteller oss med all tydelighet at vi skal heller ikke fordekke vår kristne identitet bak fryktsomhet for mennesker av vår tid. Gå ut og møt menneskene, sier Kristus. La meg får komme i kontakt med mine bortkomne får. Gjør nå deres del, sier Jesus til oss. Så skal jeg stå for helbredelsen, forsoningen og freden.

+ I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn +

Advertisements