Vi har feira jul. Englene har forkynt det glade budskap for hyrdene på marken. Jeg har lest den aller første lesning til midnattsmessen: A worrior is standing on earth, yet his head reaches the heavens… Vi har lest Jesu ættetavle like tilbake til Abraham. Den kan ikke reint slektsmessig etterprøves, men sier noe langt viktigere: Kristus er født inn i vår verden, som menneske av menneske, inn i en slekt, inn i en historie, til en viss tid på et visst sted. For ekte mennesker står i sin egen historie. I sin tid, i sitt samfunn. Det er dette evangelistene framhever. Jesus som et sant menneske. Som det sanneste menneske. Mennesket og menneskehetens fylde. Og samtidig er det Gud selv som ligger i krybben. Unnfanget fra Faderen fra Evighet. Eller som Jesus sier selv: Før Abraham var, er jeg (Johannes 8, 58). Men alt dette har du vel hørt. Og likevel. Kanskje høres det annerledes ut når jeg snakker om det, jeg vet ikke. Hvis Gud virkelig er kommet til mennesket… Hvis Herren selv møter menneskeheten ansikt til ansikt, og det i den mest sårbare form? Et spedbarn er det mest hjelpeløse vi kan være. I et spedbarns skikkelse er det Visdommen selv som taler til oss. Og denne inkarnerte Visdommen sier:

Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm!
For kjærligheten ser sterk som døden, lidenskapen mektig som dødsriket.
Den flammer opp som ild, som en mektig flamme. (Visdommen 6,8)

I en svensk oversettelse heter det

Ty kärleken är stark som döden, dess längtan hård som helvete!
Dess glöd är som eldens glöd, en Herrens låga är den.

Gud har sluppet løs sin lengsel for alvor, nå har dødens motkrefter for alvor satt inn, og paradokset gjør oss svimle. Spedbarnet knuser dragens hode. Det diende barn er Livets kriger som vinner en sånn grenseløs seier over de onde makter. Og fra dette punktet i historien er det som om ringer sprer seg, som om man har kastet en stein på et stille vann. Ringene når både framover og bakover i tid, og de er og bli evig nye. Det Gud har gjort kan ikke gjøres ugjort. Guds endelige uttrykk for kjærlighet står fast, i sårbarhet og sannhet. I ydmykhet og visdom.

Det som er vanskelig for oss å holde fast ved, er den objektive realitet i alt dette. Det er vanskelig å tro. Troen har så mange ansikt, og den kan bety så mye. Den kan bety det jeg til en hver tid føler. Den kan bety noe uartikulert, håpefullt, en livskraft. Men den kan også bety den tro som den kristne Kirke lærer, og som den til en hver tid har lært. Da blir troen ikke noe som springer ut fra meg, men noe som jeg slutter meg til. En lære jeg mottar, og som jeg gjennom mine egne åndelige tilsvar erkjenner og opplever som sant. Dette er den grunnleggende forståelse av tro i Den katolske kirke. Troen er noe jeg slutter meg til (ofte gradvis, som en prosess gjennom livet) og som jeg mottar. Mottagelsen foregår på to plan.

Et grunnleggende aspekt er vår innstilling til Gud, vår åndelige lengsel «som gjør at vi roper Abba, Far» (Paulus brev til Romerne 8,15). Denne lengsel vekkes av Gud selv i mennesket, som en lengsel, som en søken som startet den gangen i Edens hage da Gud spurte etter Adam og ropte: ”hvor er du?» (1. Mos 3,9) Og dypt i vårt hjerte klinger et ekko. Gud, hvor er du? Når menneskehjertet på så mangfoldige veier åpner seg for denne stemmen starter også en prosess i vår sjel. Gradvis vokser vi nærmere Gud, vår tro utvikles, utdypes, styrkes.

Parallellt med vår åndelige oppvåkning og vekst mottas og styrkes troen av sakramentene. Inngangen til troens liv er dåpen. Sakramentet er et tegn på den virkelighet som tegnet symboliserer. Tegnet er neddykkelsen i vannet. Symbolsk viser dette til at vi blir ett med Jesus i hans død og oppstandelse. Ved å gjennomføre handlingen, ved å døpes -ved å feire sakramentet- blir vi det sakramentet sier at vi blir. Vi blir ett med Kristus. Vi går fra døden til Livet, i Kristi fotspor. Det er troen på og opplevelsen av denne sakramentale virkelighet som skiller mye av den katolske trosoppfatning med den kristendomsoppfatning vi ser i de lutherske og særlig de lavkirkelige tradisjoner. Disse tradisjonene har ofte neglisjert forståelsen av troens sakramentale dimensjon til fordel for det førstnevnte, indre, personlige aspekt, og man kan også si den mer individualistisk pregede dimensjon. Jeg mener ikke at det ikke er viktig å legge vekt på den indre, subjektive trosopplevelse, men de ender sin trostolkning for tidlig. Den sakramentale realitet har alltid fulgt den klassiske Kirke, like fra Kristi bud, «-i det dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matteus 28,20). Jeg sier at vi blir det sakramentet sier at vi blir. Ja, men dette forutsetter samtidig troen. Tro og sakrament hører uløselig sammen. Også selv når det er spedbarn som døpes. Tro i dette tilfelle er naturligvis ikke spedbarnets evne til å reflektere, men foreldrenes bekjennelse til den troen de slutter seg til og som Kirken lærer, den troen de lover å oppdra barna i. På samme måte som foreldrene må ta ansvar for mye i et barns liv som man som voksen må klare selv, på samme måte også med troen. Foreldrene har en troens «vikarierende» rolle inntil barnet når fram til sin egne, dype trosmodning.

Dåpen og konfirmasjonen leder oss inn i den kristne tro. Eukaristien (nattverden) fullbyrder den. Og man kan spørre seg, er det ikke litt naivt å tro på Jesu nærver i et stykke brød? Og man kan svare (på Jesus-lignende vis); er det ikke fullstendig vilt å tro at Gud kommer oss i møte gjennom Jesu hjelpeløshet som et lite spedbarn? Hvordan kan Gud gjøre seg så liten? Fordi han er uendelig stor! Den trefoldige Guds frelsesverk er et mysterie, og en av grunnene til at jeg elsker Kirkens lære er nettopp dette at den ikke avspiser mennesket med forenklende forklaringer. Kirken lar sine troende stå i paradokset som Gud selv har vist oss; den velsignede bærer forbannelsen, den ydmyke piskes av menneskets hovmod, den evige, gode dør. Men når presten i nattverden løfter hostien over sitt hode, og alles blikk festes på Jesu legeme i dette stykke brød, da tar vi også del i den skjellsettende bevegelsen der menneskehetens vei åpnes fra død til liv, -eller som jeg sier som diakon hver gang jeg blander en dråpe vann i vinen; «han som tok del i vår menneskelighet gir oss del i sin guddommelighet».

Jeg har lest en del av Sigrid Undset i det siste. Hun skriver godt, og hun var framfor alt et spennende menneske på så mange plan. For oss katolikker har hun alltid betydd mye, siden hennes egen vei mot Den katolske kirke gjenkjennes i så mange av hennes verker. I disse dager (og netter) leser jeg «Gymnadenia», som handler om unge Paul og hans vei mot troen. De refleksjonene Paul gjør seg også setter ord på noe av det uutsigelige som den sakramentale trosforståelse formidler. Jeg vil dele med dere et par avsnitt. Det første finner sted i det Paul for første gang i sitt liv frivillig går til gudstjeneste, og da til en katolsk Messe. Han følger liturgiens gang slik den ble feiret på begynnelsen av 1900-tallet, og feiringen når naturlig nok da som nå sitt høydepunkt under innstiftelsen av nattverden, der brød og vin forvandles til Kristi legeme og blod:

Men i stillheten som plutselig fylte kirken, da sang og orgel tidde – og så de små håndklokkene kimte og han så den lille hvite hostien løftet høit av prestens hender – så lothan seg ganske stille gli frem på kne, han og, og gjemte ansiktet i sine hender. Hvis altså det var dette som var virkeligheten, og alt annet i verden bare tok sin virkelighet fra denne virkelighet – så var naturligvis hele livet, når det hadde brutt forbindelsen med den, bare som en slags vassing omkring på villgress og i skodde, og de verdier en jaget efter, var i realiteten bare noget noksagt, som maten i de underjordiskes kopper. (Gymnadenia s. 227)

Paul konfronteres med spørsmålet om sakramentets underliggende eller overskyggende realitet. Den sakramentale realitet møter Pauls indre søken eller lengsel etter tro. Han stiller spørsmål til sakramentets samsvar med hans indre åndelige opplevelser og lengsler. Kan Gud orke å gå og stå mennesket så inderlig nær? Er det slik at Gud lengter så dypt etter forening med sin skapning at han selv stiger ned i den for å gjøre seg ett med den i seg? Noe før Pauls første frivillige messeopplevelse har Paul hatt en samtale med en katolsk prest som han ad andre veier har blitt kjent med tidligere. Etter samtalen går han spontant inn i St. Olav domkirke og kneler ned i benkene, og ser mot tabernakelet der Kristi legeme, de hostiene av nattverdbrødet som ikke deles ut under messen, ligger låst inn i et skap. Tegnet på at Kristi legeme er til stede er den lille, ofte røde, lampen som alltid brenner like ved. Og Paul faller inn mot dypet av seg selv og sin egen trosintuisjon:

Han forsøkte å huske på, hvorfor det nettop var her han var havnet, tittet op og festet blikket på den lille, flakkende, røde luen fremme i mørket. Og med ett gikk det op for ham, så de kjentes som han blev rystet alt igjennem – hvis det var sant, det som den lille røde lampen hang der for å bekjenne – ja da, ja da!
Hvis det var sannheten om Jesus – som han hadde hørt så meget snakk om, menneskelig vidtsvevende, menneskelig skråsikkert, så han var blitt lutlei bare navnet – hvis det var sannheten, at her var Han virkelig til stede på en hemmelighetsfull måte, bundet i noget materielt, et sakrament – og etsteds i undergrunnen av sitt vesen visste Paul plutselig hvad et sakrament var, enda han ikke forstod noget. Hvis det var sant at Han var her, tilstede på denne måten og også på tusener og tusener av andre altere – da måtte Han også være tilstede på en annen måte overalt og alltid, et øie som fattet om klodenes begynnelse i verdensrummet og atomenes indre og menneskenes hemmelige tanker i ett eneste blikk uten før og nu og stort og smått – allting var bare Hans tanke og allting samtidig og allting like klart og kjært-. Han kjente han blev kold og stiv i ansiktshuden, mens hjertet føltes som en brennende hete i brystet. Hvis dette var sannheten, da var jo hele livet ufattelig meget vidunderligere og farligere og rikere, så usigelig meget alvorligere og meget mere verd enn han nogensinne hadde drømt om. Da skimtet han veier som førte ut i et stort mørke han ikke kunde tenke seg til, og frem i et lys som han neppe våget sig til å ane. (Gymnadenia s. 211)

Sigrid Undset beskriver sakramentets realitet i sin altomgripende og mystiske realitet, og hun gjør det gjennom en persons opplevelse. Og dette er hemmeligheten. Gud er personlig, og kan derfor bare møtes personlig. For vi forstår det nok sikkert begge sånn, at en person, det er et mysterie. Jo nærmere du kommer, jo mer uutgrunnelig blir det. Vi forstår ikke, men vi lengter og drages mot den andre. Jo dypere kjærlighet, jo dypere lengsel. Så også med Gud. Derfor kan ikke troen la seg fange i dogmer, læresetninger, teologiske utredninger eller konsepter. Jeg sier ikke at det ikke er til hjelp, vi er kallet til stadig å søke nærmere Gud gjennom hele vårt spenn av menneskelig aktivitet, vår intellektuelle kapasitet, våre kreative og kunsteriske gave, gjennom våre gjerninger, -alt sammen speilbilder av grunnleggende kvaliteter i vår Skaper, som vi, skapt i Guds bilde har del i. Dogmene er rammeverket, læren, overleveringen som forteller oss noe sikkert om hvem Gud er, hvordan han møter oss, og hva frelsesverket består i. Vi trenger alt dette. Men vi er først og fremst kallet til å møte Gud, til å la oss utfordre av hans nærver i vårt liv. Paul utfordres, nettopp av det sakramentale nærver, som leder ham til dette eksistensielle møtet med Gud og med seg selv, et møte som slår beina under ham, som gjør at det svimler.

Hvis dette er sannheten, da blir jo livet ufattelig meget vidunderligere og farligere og rikere. Ja, det gjør det. Troen bærer i seg et valg, et Kierkegårdsk sprang ut på «de 70.000 favner», eller som han selv skriver:

Aands-Existents, især den religieuse, er ikke let; den Troende ligger bestandigt paa Dybet, har 70,000 Favne Vand under sig. Hvorlænge han end ligger derude, betyder dette dog ikke, at han lidt efter lidt kommer til at ligge og strække sig paa Landet. Han kan blive roligere, forfarnere, finde en Tryghed, der elsker Spøgen og det glade Sind – men indtil det sidste Øieblik ligger han paa 70,000 Favne Vands Dyb.
(Stadier på Livets Vei, Skrivelse til Læseren §3 /s. 345/ http://sks.dk/SLV/txt.xml#ss411 )

Det er vel ikke unikt å leve i spenning over livets dyp. Men det sakramentale Gudsnærveret som samsvarer med den indre tro gjør det likevel til noe helt eget. Det gir et feste i noe utenfor meg selv som jeg ikke kan kontrollere. Å flyte på de 70.000 favner er å være overgitt, det er å hengi seg. Vi vet at når vi elsker noen, da hengir vi oss. Vi er prisgitt den annen, vi våger, og det er risikabelt. Vi frykter å bli såret, for om den man hengir seg til blir borte, da dør også jeg. Slik kjennes det, og det er også eksistensielt sant. Dette gjelder i enda større grad og når det gjelder Gud, han som er vårt opphav og som bærer hele den fullstendige realitet og universets sannhet. Det er skjellsettende og dramatisk. Og like fullt; med erfaringen av vennskapet til Gud kan tilliten, roen og tryggheten vokse. Man kan nå en tilstand «der elsker Spøgen og det glade Sind», og Gud hjelpe meg hvor takknemmelig jeg er for at jeg kan få oppleve dette. At det faktisk er mulig å vokse, å glede seg, å kjenne denne dype grunnpulsen av Guds kjærlighet i mitt eget liv. Det ligger et sug i livet, syns jeg, i dette å oppleve så mye, hengende over en avgrunn som ikke forsvinner, men som heller ikke lammer og ødelegger..

Dette vennskapet leder oss til Relasjonen. I den sakramentale opplevelse og realitet (tegn, symol og realitet) møter jeg Gud i et ’Du’. Du, Herre, står like fram for meg. Du, Herre, ofrer deg selv. Du, Herre, løfter oss med deg opp til Faderen i det samme offer som er deg selv, og i deg, Herre, lever jeg og fullendes jeg og blir meg selv. Eller som alven sier til den kommende kongen i Ringenes Herre i det han rekker ham sverdet som var knust og som er smidd sammen: «Become the one you were meant to be!» Det er i dette du’et mellom Gud og meg at mitt ’du’ til andre også formes. Personen foran meg vokser i dybde, i mening, i verdi, i dimensjoner… Alle ’du’ jeg forholder meg til har et feste i det endelige, guddommelige du, i det DU’et der jeg finner meg selv. Men det virker også andre veien! Mitt ’du’ i forhold til andre mennesker viser vei inn mot det guddommelige du’et. Sanne, ærlige relasjoner, åpenhet og tillit, de står som et speilbilde og viser oss fragmenter, noen ganger en hel horisont, av relasjonen mellom meg og Gud. Vi finner her et kollektivt aspekt. Vår tro kan ikke leves ut uten de konkrete ’du’, uten de mange bånd til menneskene rundt oss. Og det sier noe om mennesket som skapelse, vi er skapt for relasjon. Vi er skapt til å vandre ansikt til ansikt med Gud og med hverandre. Åh,hvilken utopi, å hvilken nåde å kunne strekke seg mot det.

En rabiner skreiv en gang dette diktet, og det er ett av mine kjæreste:

Where I wander –You!
Where I ponder –You!
Only You, You again, always You!
You! You! You!
When I am gladdened –You!
When I am saddened –You!
Only You, You again, always You!
You! You! You!
Sky is You! Earth is You!
You above! You below!
In every trend, at every end,
Only You, You again, always You!
You! You! You!

Det som gjør sakramentene så overveldende, og noen ganger nær sagt skremmende, er at de på samme måte som det lille barnet i krybben gjør Gud til noe fullstendig immanent; et fullstendig konkret nærver, like grenseløst intimt til stede som et lite barn ved sin mors bryst. Like sanselig, like materiellt. Like ydmykt. Og like mye Gud som Jesus i Marias skjød.

Må Gud velsigne det nye året og våre veier som langsomt søker nærmere vår skapnings opphav.

Advertisements