Skjærtorsdag. Lammekjøtt til middag. Vin. Brødre som forbereder seg til påskens liturgi, vi har allerede begynt med tenebre i dag tidlig. Jeg skal fotvaskes av prioren i kveld. Sammen med elleve andre. For alle blir fotvasket på denne dagen. Også Judas. Det er verdt en meditasjon, møtet mellom Judas og Jesus. Jesus har kjempet i Getsemane, har møtt sin indre avgrunn og kjempet seg gjennom den uhyre og grunnleggende menneskelige angsten… Han reiser seg. Vet eller aner hva som skal komme. Vet at Judas skal svikte ham. Forråde ham. Og likevel… Når Judas kommer møter Jesus ham med et ord vi nesten ikke kan forstå. Og grunnen til at det er så vanskelig å forstå er fordi det ikke er sagt i ironi. Det er sagt i kjærlighet. Deres blikk møtes, og Jesus sier: «Venn, hvorfor er du her?» (Matteus 26,50) Andre oversettelser sier, «Venn, gjør det du er kommet for å gjøre.» Trolig gir den greske teksten rom for forskjellige tolkninger. Men jeg hørte det altså først i den engelske oversettelsen som ble lest palmesøndag. «Friend, why are you here?» Som om Jesus gir Judas en siste sjanse til å reflektere over sine valg. Som om Jesus nøder han som vil volde ham døden til å stoppe opp, til å ta imot hans vennskap, hans kjærlighet. For det er til syvende og sist det det handler om. Å ta imot Guds kjærlighet, helt fritt, helt uten krav til å ha gjort seg fortjent. «Venn», sier Jesus. Selv om han vet hva Judas har i tankene. Sier jeg det? Sier jeg «venn» til de som ønsker å ta meg ned? Jeg blir like liten som Peter denne påska. Peter som ikke turde å bekjenne sin Herre og Mester. Blikket til Jesus på Peter idet hanen galer: «I det samme, før han ennå hadde talt ut, gol hanen. Da vendte Herren seg og så på Peter, og Peter husket det Herren hadde sagt … Og han gikk ut og gråt bittert» (Lukas 22, 61-62). Herren vendte seg og så på Peter. Han så rett inn i Peter. Og sannheten er at blikket Jesus retter mot Peter er det samme som blikket han retter mot Judas utenfor hagen i Getsemane. Et gjennomtrengende blikk. Et blikk som kaller mennesket til å se inn i seg selv på samme måte som Kristus ser oss. Det er både smertefullt og forløsende. Smertefullt å se sin tilkortkommenhet, sin utilstrekkelighet, sin svakhet, sine feil. Og forløsende fordi vi kalles til å se på oss selv med den samme, grensesprengende og overbærende kjærligheten som Kristus ser på både Judas og Peter med. Det er med dette blikket, rettet mot ethvert menneske, at Kristus gir seg hen til Faderens vilje. Fordi han ikke kan annet enn å elske.

Da jeg ble katolikk valgte jeg navnet Simon etter Simon Peter. Den ene grunnen var nettopp det skriftstedet jeg har nevnt, Peter som svikter sin Herre, som fornekter Han som står ham nærmest. Den andre passasjen som gjorde at jeg måtte velge Peter er på grunn av en hendelse etter oppstandelsen. Jesus trekker Peter til seg og spør tre ganger: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» (Johannes 21, 15-17) Jeg tror det rant like varme tårer over Peters ansikt da han ble spurt om dette som den gangen da han fornektet sin Herre. Simon sviktet den gangen ved kullilden. Men hans liv hadde sitt feste i en nåde han ikke selv kunne ane konsekvensene av. Han ble til slutt klippen, korsfestet opp ned utenfor murene av Roma, fordi han ikke ville rose seg av å dø samme død som Kristus. Han blir selve symbolet på hele den Kristne Kirke, den som etter flere skisma i dag kalles Den katolske kirke. Men det starter ikke i storhet. Peters hele liv har sitt utspring i noen tårefylte hendelser, noen øyeblikk da den temperamentsfulle og alltid frittalende disippelen må se seg selv i øynene. Gi seg over. La seg lede. Være den han i sannhet er. «Become the one you were meant to be» sier alven Elrond til Aragorn i Ringenes Herre. Ja, -let us become the ones we are meant to be. Dette er mitt ønske om min bønn for meg selv og for alle sjeler denne påske. Å våge å se inn i det i oss selv som vi ikke kjenner. Å våge å ta imot godhet uten frykt.

Vi har feiret skjærtorsdagsliturgien. Tabernakelet er tomt, Kristi legeme blir flyttet til sidekapellet, hvor de troende etter messen inviteres til å samle seg i bønn og tilbedelse. Jeg satt en time, og igjen kjente jeg Jesu ord, men nå rettet mot meg selv: Venn, hvorfor er du her? Det er spørsmålet som avkler, som blottlegger, som krever ærlighet. Da gjør det godt å bare sitte stille, og si som den gamle som alltid kom til kirka uten å si stort: Da presten litt utålmodig spurte hva han gjorde her, foran alteret med tabernakelet der nattverdsbrødet -Jesu legeme- oppbevares, sa den gamle: «Jeg ser på Han. Og Han ser på meg»… Noen ganger er et blikk nok…

Advertisements