(Innlegg til St. Frans menighetsblad, Larvik, 10.03.11)

Det kan virke som en vanskelig oppgave å skrive om filmen ”Om Guder og mennesker” som ble spilt på de fleste av landets kinoer fra juletider av. På den ene siden har vi de som allerede har sett filmen og som ganske sikkert har gjort seg opp sine meninger og meditert over denne historien med så mange fasetter. På den andre side vil det også være noen som ikke har hatt anledning til å se den enda, og derfor burde bli overbevist om å kjøpe dvd’en eller se den på kinoenes ønskereprise etter å ha lest disse linjer. Det er altså to lesergrupper her som skal favnes i samme artikkel…

I tillegg er det alle spørsmål i forhold til filmen i seg selv. For hva slags film er det egentlig? Er det et politisk manifest myntet på å kritisere de uklare omstendighetene rundt henrettelsen av sju av de ni cisterciensermunkene som holdt til i klosteret i Tibhirine i Algerie? Omstendighetene rundt deres død i 1996 har aldri blitt klarlagt, og spekulasjonene om hvem som egentlig står bak favner alt fra militante fundamentalister via regjeringsmakten til CIA. Eller er det en film som priser inter-religiøse bånd mellom kristne og muslimer? De franske trappistmunkene kom til Tibhirine like før andre verdenskrig, og etter mer enn femti års tilstedeværelse har munkene blitt en naturlig og viktig del av det lille samfunnet. De bistår lokalbefolkningen med medisiner og klær, sørger for juridisk bistand når sakspapirer og skjemaer skal fylles ut, og når alvorlige hendelser finner sted møtes munkene og de muslimske eldste fra landsbyen for å rådslå sammen, og munkene ber for befolkningen og enkeltpersoner. På denne måten står de fram som et motsvar på den polariseringen som har forsterket seg mellom den muslimske og den vestlige verden. Dette er nok noen av elementene i filmen, men kanskje må vi se nærmere på hva som skjedde for å finne svar.

Hendelsene finner sted i løpet av året 1995-96. Den politiske situasjonen i Algeria blir mer og mer tilspisset, og det meldes stadig om drap på både fremmedarbeidere og den øvrige befolkningen, til og med imamer blir drept av væpnede, islamske grupper. Midt i alt dette møter vi munkene som lever sitt dagligliv i bønn og arbeid. Filmen er preget av fredfulle scener fra dagliglivet, så som grønnsaksdyrking, honningsalg på markedet og husvask, hele tiden omrammet av bønnen som går igjen som filmens grunnpuls, nettopp slik trappistene alltid har levd. Vi kan formelig kjenne varmen mellom munkene og den lokale befolkningen, der de deltar på fester i landsbyen og hjelper de syke og trengende. For øvrig oppleves skuespillerne som så autentiske at man nesten begynner å lure på om det virkelig er munker som er lånt inn for anledningen.

I denne fredfulle tilværelsen presser borgerkrigen seg på, og mørke skygger vokser seg gradvis større. Munkene forstår at dere liv er truet, og gjennom samtaler rundt kjøkken- og kapittelbordet hører vi hvordan hver av brødrene opplever situasjonen, og vi ser hvordan de er merket at alvoret og valgets kval. Skal de bli, eller må de dra sin vei? ”Vi er som fugler på en gren” sier en av brødrene i møte med befolkningen. Men beboerne i landsbyen svarer: ”Det er vi som er fuglene. Dere er grenen”. Deres ansvar for og solidaritet med folket på stedet stikker dypt. Likevel finnes det en enda dypereliggende dimensjon som til syvende og sist blir avgjørende for deres valg om å bli.

Brødrene preges av tvil. Og det er nettopp denne tvilen som gjør denne filmen til det verket det er blitt. Vi blir ikke presentert for et fellesskap som lever i ferdiglagte, oppleste konvensjoner. Hver hendelse og hver dag blir en trosprøvelse, og bare gradvis og famlende forstår hver av brødrene hvilken vei de er kalt til å gå. Etter dager og uker med angst for hva som kan skje går prioren i kommuniteten ut for å snakke med en av brødrene som plages særlig tungt av situasjonen. Presset ligger på ham som en byrde han nesten bryter sammen under, og han sier; ”jeg vet ikke om jeg kan klare dette”. Prioren taler varmt til sin bror og minner ham på hva troen dypest sett er: ”Du har allerede gitt ditt liv til Kristus!” Ved ordensløftene har brødrene gitt avkall på alt, -nå blir løftene virkelighet. Angsten forvandles til sorg, og til den dype evangeliske gleden som følger overgivelsen. Ettersom situasjonen i landet blir mer og mer presserende kan vi ane hvordan brødrene lever dagliglivet som et bitter-søtt beger de har fått å drikke. De tømmer det til siste dråpe…

Filmen speiler en historie om tvil, søken og fordypet feste i troen. På denne måten er filmen som en intens kortversjon av kristenlivet generelt. For det munkene lever i løpet av noen dramatiske måneder, det er hva vi som kristne er kalt til å leve i våre egne liv. Det er i skjæringspunktet mellom tro og levd liv at Kristus får den plassen vi bekjenner oss til; som fundament og forløsning i våre liv. Gjennom bønnen og liturgien rustes vi til de valg livet stiller oss, og Kristus selv viser oss veien vi må gå. Jeg håper mange har sett denne filmen, og håper enda mange flere vil gå og speile sitt eget liv gjennom et møte med trappistmunkene fra Tibhirine…

Advertisements