(Artikkel postet på Katolsk studentlags hjemmeside katstud.org den 4.3.11)

Det sies at Norge er et rikt land. Det er ikke sant. Norge er derimot et ekstremt rikt land! Oljefondet har vokst seg så stort at norske investeringer kan regnes i prosentandeler på verdensmarkedet. Vår pengeforvaltning blir også lagt merke til internasjonalt.

For der andre nyrike land ofte har ødslet bort ressursene på luksus, har Norge utvist en relativ nøkternhet der ”penger på bok” er et viktig prinsipp. (Om dette er en fornuftig langsiktig investering er verdt en artikkel i seg selv…) Vår sosialomsorg blir sett på med undring og beundring, og både Le Monde og Times kommenterer både dette og vår relativ store bistandsstøtte til fattige land. Tre tusen milliarder kroner under hodeputa gjør også noe med følelse av trygghet og uavhengighet. EU-debatten ligger i dvale, vi har intet hastverk der. Den sterke økonomien gjør seg også utslag i det personlige forbruket, der shopping og café latte-regnskapet fort kommer opp i titusen-kronersklassen, og NRK-programmet FBI: økonomi fra januar viser at de fleste er ubevisst sitt eget forbruk.

Vi har liten innvirkning på vår nasjonale forvaltning, og den halve millionen hver nordmann har del i av oljefondet lever sitt eget liv på en børs de færreste av oss har kjennskap til. Det vi derimot har innvirkning på, er vårt personlige forbruk, og vi har en stor grad av frihet til å disponere vår egen tid. Spørsmålet i dag er hvordan vi forholder oss til å leve i et samfunn som tilsynelatende ikke mangler noen ting. Som kristne står vi i et spenningsfelt mellom den materialistiske tankegangen som omgir oss, og vår tro som bygger på verdier som ikke lar seg gripe av markedskreftene. Jesus sier, ”Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!” Ja, hva er det Gud ønsker fra oss?

Gud ser inn i det dypeste av hvert menneske. Han er ikke likegyldig med hvordan hver av oss har det. Vi er skapt i hans bilde, av kjærlighet, og med en forventningsfull lengsel om at vi skal finne den livsformen der vi lever i stadig dypere samfunn med vår Skaper. Jesus, som er både Gud og Menneske, oppfyller fullkomment det mennesket er kalt til, det å leve i full enhet med Gud, og ved ham får vi del i Guds rike nåde.

Å motta Gud i våre liv, og å søke enhet med vår Herre går også hånd i hånd med solidaritet og kjærlighet til våre medmennesker. Jesus viser oss dette i ord og handling, og han har et særlig hjertelag for de svakerestilte, de utstøtte, de ubetydelige, eller sagt med ett ord, -de fattige. Det er ikke menneskelig styrke Gud retter seg mot i sitt frelsesverk. (Les for eksempel 1. Korinterbrev 1, 26-31). Vi lever under Kristi segl, et segl av kjærlighet og av tilgivelse, av omsorg og utfordringer. For Gud lengter at vi skal vokse nærmere han på samme måte som vi vokser nærmere de vi er glade i og de som står oss nær. Derfor vil Gud både trøste oss og bære oss gjennom våre lidelser, men han utfordrer oss også! Gud lengter etter å se sin Sønn virksom gjennom Kirken som er Kristi legeme. Dette legeme har sin plass og lever sitt liv i det samfunnet vi alle er del av og har ansvar for. Vi hører ofte om økologi og bærekraft som viktig for vår utvikling, de fleste av oss kjenner sikkert til bærekraft-prinsippet der miljø, økonomi og sosialt liv søker den rette balanse. Og selv om Norge AS har vind i seilene, er vi omgitt av en sosial nød hvor ensomhet og isolasjon tynger. Utbrenthet, depresjon og motløshet brer seg i hele samfunnet. Velstands-Norge er ikke så velstående som det tilsynelatende kan se ut til.

Hvordan kan vi gjøre denne samfunnssituasjonen til del av vårt eget trosliv? Hvordan kan vi utfordre oss selv til større engasjement for de svakerestilte, for de som trenger oss? Jeg tror vi kan bruke bærekraft-prinsippet som en god beskrivelse også når det gjelder vår tro og våre handlinger. For på samme måte som samfunnet må finne den rette balansen for å fungere godt, trenger også troen en form for balanse. For det første må den næres gjennom et aktivt forhold til kirkens liturgi og sakramenter. Regelmessig skriftemål og messefeiring er den viktigste næring vi mottar, fordi vi her mottar nåden fra Gud selv. Og å komme sammen for å lovprise og be styrker oss i vårt dagligliv. Det leder oss til bønnen, som er det andre punkt i vår bærekraft-modell. I bønnen møter vi både Gud og oss selv. Tid til Lectio Divina og til stille bønn gir oss den nødvendige stabilitet og dybde i et hektisk hverdagsliv. Bønn og kirkeliv styrker oss og gir vekst. Likevel må vi ikke overse viktigheten av den tredje søylen i troens bærekraft; omsorg for de som trenger oss. I Matteus-evangeliet kapittel 25 leser vi om de troende som besøker de som sitter i fengsel og de syke, og hvordan de tar seg av de fattige. Og Kristus forklarer hemmeligheten bak dette engasjementet: ”Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg” (Matt. 25,40). Og vi forstår at hvis det er i møte med de fattige vi møter Kristus, ja da er det ikke bare vi som gir. Vi mottar også Kristus gjennom menneskene vi møter. Derfor blir det en viktig utfordring å bygge bro mellom vårt aktive trosliv og det sosiale engasjement hvor vi føler vi har noe å gi. Og det er mange muligheter; sosialt eller kateketisk arbeid innad i Kirken eller i andre sammenhenger, sykebesøk -for eksempel i Fransiskushjelpen- eller andre aktiviteter vi kjenner. Ingen vil komme løpende til oss for å be oss om vårt engasjement. Det er vi selv som er utfordret til aktivt å gå ut. Til disposisjon har vi vår egen tid. Det er kanskje den viktigste gave vi kan ofre på våre medmennesker. Og kanskje vil vi oppdage at vi får noe langt mer verdifullt tilbake?

bror Haavar Simon Nilsen OP.

Advertisements