(Kronikk i Vårt Land den 07/05 2010)
Ei forvrengt sanning?
Sidan dei fyrste oppslaga i Adresseavisa kom på trykk for nokre veker sidan, har det storma sterkt rundt Den katolske kyrkja. Det er vondt å vere katolikk når så sørgjelege ting kjem til overflata. Pressedekninga teiknar eit bilete av Den katolske kyrkja som dei truande ikkje kjenner seg att i, og ein sit att med noko som liknar eit vrengebilete av det dei fleste medlemmer både opplever og lever. Samstundes vil vi òg måtte seie Gud skje takk at desse sakene kjem opp. For den tyngste børa fell til sjuande og sist på dei som har vore utsette for ein så grov urett som eit seksuelt overgrep er. Desse menneska har levd lenge med ei sanning som ikkje har kome opp i dagen. Før no.
Eit særkyrkjeleg fenomen?
Ein kan få inntrykk av at overgrep fyrst og fremst finn stad innanfor Den katolske kyrkja. Avisene har ikkje spart på spalteplassen dei siste vekene. Dette må ein forvente når det gjeld eit tema som inneheld tre hovudingrediensar i tabloidpressa; sex, vald og religion. I dei mest negative vinklingane kan det sjå ut som om det er heile Den katolske kyrkja som så å seie er tatt med buksene nede.
Diverre er kallet til fornying og omvending ikkje berre eit initiativ retta mot geistlige innanfor enkelte trussamfunn. Heile det europeiske samfunnet vitnar om det ein kan kalle ei seksualmoralsk avdrift med alvorlege fylgjer. I følgje den franske kristenavisa La Croix viser ei irsk undersøking av overgrep mot mindreårige, at over halvparten av straffedømde overgriparar er foreldre, ein tredel anna slekt eller kjenningar, medan 3,4 prosent er autoritetspersonar. (La croix, 11. mars 2010, s. 2). Det er sjølvsagt store mørketal i ein slik statistikk, noko som vert stadfest av Nova-rapporten 20/07 (Norsk institutt om for forsking om oppvekst, velferd og aldring). Over 7000 skuleelevar frå heile landet har teke del, og resultata er graverande. 15 prosent av jentene og 7 prosent av gutane seier dei har opplevd grove seksuelle krenkingar. Det er oftast ven eller kjærast som er nemnd som overgripar, men tala viser at ei stor gruppe overgriparar på over 25 år, har misbrukt born og unge i alderen 10 til 14 år. Det store omfanget av overgrep som kjem fram i Nova-rapporten, vitnar om stor avstand mellom det ein kan lese ut av statistikkar for straffeutmåling og det som faktisk skjer i kvardagen til born og unge. Kva slags seksualmoral er det som rår når meir enn ein av ti elevar i vidaregåande skule oppgjev at dei har vore grovt seksuelt krenka ein eller fleire gonger?
Eit felles ansvar
Eit kristent minoritetssamfunn på rundt 50.000 registrerte medlemmer kan ikkje vere årsak til dei graverande tala vi her har omtala, og den veldige mediastormen opplevest som ei tung belastning for mange katolikkar. Ein føler seg hengt ut og gjort til syndebukk for ein tendens som umogleg kan vere noko som særpregar Den katolske kyrkja. Det er vel truleg heller omvendt. Men anten ein er katolikk eller ikkje, står me i det norske samfunnet overfor ei felles oppgåve: å rette alle krefter mot ei form for urett som ikkje kan tole noko anna haldning enn nulltoleranse. For Den katolske kyrkja sin del vil det vere nødvendig å bryte med den teiekulturen som tidvis og stadvis har fått rå, for slik å forhindre at overgriparar kan halde fram med sine kriminelle handlingar. Kyrkja er òg kalla til å opne meir opp for ein intern dialog der tabu rundt seksualitet og intimitet vert bytt ut med open samtale. Samstundes står vi som truande i solidarisk fellesskap med heile samfunnet for å kjempe mot denne vondskapen der han finn stad. Det er ein vond og vanskelig prosess å reinse opp i desse sakene. Samstundes må vi kunne halde fram eit håp om at vi nå kan arbeide aktivt mot alle former for overgrep der slike finn stad. Det er ikkje tida for å polarisere forholdet mellom kyrkje og samfunnet elles. Dette er ei felles byrde som vi alle er kalla til å nedkjempe. I dette arbeidet trengst det ei fordjupa og nyansert bevisstgjering av problema og ei djuptgåande haldningsendring blant både unge og vaksne.
bror Haavar Simon Nilsen OP, dominikanarbror og teologistudent i Lille, Frankrike
bror Haavar Simon 
Hei, du må huske på at overgrep ikke har noe med pedofili å gjøre, men psykiske forstyrrelser.
Pedofili er en legning for de som tenner på barn, mens overgrep begås pga psykiske forstyrrelser, ikke legning.
Kjemper så godt jeg kan for å spre kunnskap om dette.
http://apps.who.int/classifications/apps/icd/icd10online/index.htm?gf60.htm+F654
F65.4
Pedofili er en psykisk forstyrrelse i seg selv.
Jeg synes det har vært tungt i det siste. Og fokuset på Kirken, som om dette er noe som det skjer spesiellt mye av her opplever jeg som urettferdig. Det var til og med en som sa rett ut til meg at kirken var full av pedofile. Statistikkene viser derimot det motsatte, men statistikkene var skumle i det hele tatt. Håper dette blir bedre i fremtiden.
Pedofili er ikke en psykisk forstyrrelse selv om det står i det registeret. Homofili stod i det registeret frem til 1992, og transvestisisme og fetisjisme stod der frem til 1. februar i år.
Pedofili blir nok tatt bort også etter hvert fordi det ikke finnes dokumentasjon på at det er en psykisk forstyrrelse.
Jeg ser på det som helt uproblematisk at pedofile jobber med barn, eller jobber i kirken eller noen andre steder. Så lenge de ikke forgriper seg så er de helt som andre:)
Eg kan ikkje uttale meg om desse kategoriane, eg observerar berre at det ser ut til â vere flytande overgangar mellom forskjellige kategoriar. Det som likevel er det sentrale tema her er overgrep, der ein begâr grov urett mot andre menneske. Kva laster, legningar eller psykiske byrder kvart menneske ber pâ er ikkje det eigentlige tema, og eg er langt pâ veg einig med Daniel i det han seier. Det er i det det foreligg eit overgrep at det blir ei sak. Dessverre har me vore vitne til det no.
bror Haavar S.
Takk spjot for at du ser det samme som meg. Overgrep er overgrep. Samme om overgriperen var pedofil, hetrofil eller homofil. Det er de psykiske forstyrrelsene hos overgripere man må bekjempe, samt sørge for forebygging gjennom å opprette et hjelpeapparat for de som sliter med dette. Det finnes ikke en hjelpetelefon i dag.
Prøv å vær pedofil for en dag, og dere vil se at det ikke finnes noen steder og gå til.
Debattanten Daniels påstander er oppsiktsvekkende, om ikke urovekkende. Hans forsøk på å normalisere pedofili og fjerne den fra noen sammenheng med psykisk forstyrrelse dels på bakgrunn av at andre seksuelle avvik, som transvestisisme og det lite vellydende «fetisjisme», for noen år siden ble definert som legitime uttrykk for seksualitet av et politisk korrekt mindretall innen norsk sosialdemokratisk psykiatrisk helsevesen, skremmer meg. Dessuten står det imot all katolsk doktrine på dette området, og ærlig talt synes jeg ikke slike synspunkter hører hjemme på et katolsk nettsted.
Når denne siden tar opp temaet pedofili, så skjønner jeg ikke hvorfor kunnskap om pedofili ikke kan nevnes her?
Hvis jeg spør deg: Hva er pedofili? Hvorfor begår noen overgrep?
Kan du svare på det?
Du trenger ikke svare, men la spørsmålene henge litt i lufta…
De færreste vet noe som helst om pedofili og overgrep, men det gjør jeg, og vil derfor spre kunnskap om det.
Hva er argumentet ditt for at pedofili skal regnes som en psykiske lidelse? Er argumentet at sex med barn skader barnet?
Ja, selvsagt gjør det det! Men pedofili handler ikke om sex med barn, det handler om tiltrekning til barn. Rettere sagt: OVERGREPSATFERD er en psykisk forstyrrelse, men ikke selve tiltrekningen.
Jeg har lest et sted (troverdig kilde jeg dessverre ikke husker navnet på i farten), at pedofili ikke er en legning, men selve handlingen. Det er altså (u)gjerningen som er det pedofile, ikke tildragelsen, som vi ville kalle legning. Man er ikke pedofil, man utfører pedofile handlinger. Ut fra dette ståstedet vil det være konflikt mellom fagsynet som hevder dette, og det mer folkelige ståstedet som slår fast at «man er hva man gjør», det som gjør at vi på det folkelige planet definerer en som utfører pedofile ugjerninger som en som er pedofil.
Hvor tildragelsen sitter, i hodet eller i sinnet, vet ikke jeg, men det er tildragelsen til unge i seksuell sammenheng som må bearbeides av fagfolk. Det vil med andre ord si at foregripende arbeid bør foregå forut for selve overgrepet, og ikke etter. Men dette er selvfølgelig vanskelig. Særlig fordi ugjerninger som dette foregår i det stille og virker uangripelig. I Ålesund og vest i Norge har man hatt svært heldige erfaringer med foregripende arbeid for psykiske lidelser forut for innleggelser av tvangskarakter. Dette har spart samfunnet for mange lidelser. Kanskje man kan styrke institusjoner som kontakttelefon og informasjon, og gjøre noe lignende for pedofilt latente og for ofrene.
Men så vidt jeg vet er ikke pedofili en diagnose, men et begrep som har oppstått som resultat av behovet for å navngi hva man kan kalle en tilstand faglig sett, mens det av «Gud og hvermann» blir bedømt som en legning, som ufaglig sett sidestilles, eller identifiseres som det samme som tilstanden.
Dette vil selvfølgelig måtte (og kan sikkert også) diskuteres, men selv er jeg ikke fagmann, jeg refererer bare det jeg har lest om dette.
Forøvrig er jeg hjertens enig med alle i denne debatten som ser overgrepsadferd som uakseptabelt uansett type, det være seg vold og alt annet. Skulle bare ønske at alle andre i hele verden var enige med meg i det.
Dessverre skriver jeg dette på dagen for den Hellige Dominikus, og ønsker broder Haavard Simon en riktig god dag, fri for pedofili og alt snusk man ellers måtte finne i verden…!
Ha en fin dag, broder Simon!
Hilsen Herman