Foredrag i anledning NLA’s fagdag 13. mars 2009

Jakobs drøm

I et museum i Nice henger det et maleri som viser en scene fra det gamle Testamentet. Verket heter Jakobs drøm og er utført av Marc Chagall. Maleriet skildrer Jakob som i følge den bibelske historien er en av Israelsfolkets tre store fedre. Jakob er på vandring, og har slått leir for natta. Han faller i søvn, og får et syn. Han ser en stige som er reist fra jorda og som strekker seg like opp til himmelen, der Guds engler stiger opp og ned. Siden taler Gud til Jakob i synet før det hele blir borte og alt blir svart. Jakob våkner forskrekka av søvnen og utbryter «Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke! Hvor skremmende dette stedet er! Her er Guds hus, her er himmelens port.» Og han reiser en stein, et minnesmerke, og døper stedet Betel, som betyr Guds hus.

Denne lille historien står skrevet i ei bok som vi godt kan kalle en manual for alle landskapsarkitekter. For det bibelske språket og landskapsarkitekturen har det til felles at de tar utgangspunkt i mennesket, og begge tolker landskapet på en måte som strekker seg ut over en reint naturvitenskapelig tilnærming. Landskapsarkitekturen har tydd til fenomenologien for å finne uttrykk for vår verdens underliggende realiteter, og dette står nært knyttet til bibelens metafysiske overbygning. Som teologistuderende dominikaner og landskapsarktitekt opplever jeg at jeg står i et krysningspunkt mellom to vitenskaper der den ene utfyller og forsterker den andre. Når vi nå skal snakke om dagens landskapsarkitektur vil jeg derfor ta utgangspunkt i mennesket selv. For hvordan skal vi arbeide som landskapsarkitekter hvis vi ikke forstår mennesket og de behovene vi bærer i oss?

Jeg vil starte med å trekke noen linjer tilbake til opphavet for vår tilværelse. Vi snakker ikke da om begynnelsen i form av The Big Bang (eller som det så talende heter på tysk; Das Urknall!). Derimot vil vi ved hjelp av bibelens mytiske språk se på hvordan teologien skildrer de grunnleggende trekk ved mennesket, trekk preger vår væremåte og våre behov. Videre skal vi se litt på hvordan fenomenologien uttrykker vår væren, og dette danner grunnlaget for å se på noen av de sentrale utfordringer som landskapsarkitekturen står ovenfor idag.

Vi starter altså med mennesket sett i lys av teologien. Vi har hørt om Jakobs drøm, og for bedre å forstå fortellingen om Jakob skal vi slå opp i 1. Mosebok og se litt på opphavet for vår tilværelse i følge den jødisk-kristne tro.

Organisering

I skapelsesberetningen hører vi at «jorden var øde og tom og mørket lå over havdypet. Men Guds ånd svevde over vannene.» Utgangspunktet her er altså kaos, men midt i kaoset finner vi Gud, allesteds nærværende. Og ut av dette kaoset begynner Gud selv å organisere. Han skiller lys fra mørke, himmel fra jord, land fra hav. Gradvis begynner den verden vi kjenner å ta form, og tilværelsen blir fattbar og håndgripelig. Ja, mer enn det, det blir en herlig og vakker skapning, fyllt med fred og harmoni. Eller som det står etter hver skapelseshandling : «-og Gud så at det var godt».

For at mennesket skal ha det ekstra godt anlegger Herren like godt den første hagen: Eden. Vår tilværelse starter i en praktfull hage, og leser vi siste bok i Bibelen ser vi at det ender med « det nye Jerusalem », den himmelske stad, et paradis. Der er altså en byggeaktivitet fra ende til annen, en evig vilje til å strukturere og organisere, til nyskapning og fornyelse! Og vi forstår snart at skapelsen ikke er en punktuell hendelse i fortiden men en kontinuerlig prosess. Og i denne dynamikken skaper Gud mennesket.

Mennesket, Guds medskaper

Når Gud skaper mennesket skjer det på en ganske annen måte enn med den øvrige skapningen. For fra å organisere en kaotisk tilværelse skapes mennesket i Guds bilde. Menneske selv er så og si et symbol på Gud, et tegn og et uttrykk for det Gud selv er. For å få liv i denne skapningen blåser Han sin livspust i menneskets nese (Gn 2,7), vi vekkes til live ved Guds eget åndedrett, ved Guds egen Ånd. Herfra kan menneske selv velge, skape, organisere… Disse evnene kommer godt med når mennesket får sin første arbeidsoppgave. Gud setter nemlig Adam og Eva til å dyrke og passe den aller første hagen, Eden, urmodellen til all hagearkitektur.

I denne uskyldstiden lever mennesket i fullkommen harmoni med Gud, med naturen og med hverandre. Men idyllen varer ikke evig. Den frie viljes mysterie leder mennesket ut i en prøvelse som det ikke kan stå seg mot, og snart faller mennesket for sin første fristelse. Epletreet i hagen står som et symbol, -en grense som mennesket ikke skal overskride. Nå vet vi hvordan det gikk, Eden stenges og mennesket må finne nytt land å dyrke. Men tross dette første exodus tok mennesket med seg de kvalitetene som Gud allerede hadde lagt ned i det. Skapt i Guds bilde fikk vi med oss den samme interessen som Gud hadde da Han skapte verden, en interesse for det vakre, det gode og det sanne, og vår sans for organisering og harmoni forble en av våre sterke sider.

Søken etter harmoni

Men syndefallet førte også med seg et brudd. Et brudd mellom menneske og natur, mellom Gud og menneske og mennesker imellom. Når Adam og Eva dekker seg med et passelig stort fikenblad er det ikke i rødmende blygsel over å se hverandres nakenhet, men i frustrasjon over å se sin forskjellighet og den separasjon som vi fra nå av kjemper for å overvinne.

Med syndefallet kom ensomheten inn i verden. Bruddet med tilværelsen, med vår omverden, er merket vi bærer, og som vi alltid kjemper mot. Vi søker mot harmoni. Det ligger i ordets natur at det er noe som skapes av flere elementer, som til sammen gir en samklang. Vi er og forblir på denne måten sosiale vesener som alltid stemmer seg mot hverandre.

En foreløpig oppsummering viser oss altså menneskets evne til å organisere, strukturere, skape og utforme. Vi har nedlagt i oss sansen for det vakre, det gode og for sannhet. Mennesket søker etter helhet og harmoni, og bærer i seg et behov for å knytte seg til sin omverden. Dette gjør det gjennom sine skaperevner, gjennom symbolspråk og gjennom en naturlig sans for estetisk kvalitet.

Hvordan sammenfaller dette med historien om Jakob? Kan vi kjenne igjen disse grunnleggende trekkene i den lille fortellingen vi startet med? Jakob møter til sin store forskrekkelse sin Skaper. Men han blir ikke paralysert av redsel og frykt: Nei, tvert imot: I dette møtet vekkes det til live noe av det som i så stor grad kjennetegner Gud selv; evne og vilje til handling. Og Jakob setter i gang å bygge! Det første verket han konstruerer er en merkestein, -et symbol som innvies for Herren, og han døper stedet Betel, et sted som med tiden ble et høgsete for kunst og kultur i det gamle Israel. Hele handlingen uttrykker ønske om forening og nærhet til skaperen, og vi gjenkjenner en søken etter harmoni med omverdenen, en søken  som i så stor grad fortsetter å prege menneskets tilværelse, helt fram til vår egen tid.

Den dype virkelighet

Med utgangspunkt i dette menneskesynet blir landskapsarkitekturen mer enn et spørsmål om estetisk utforming og et hyggelig utemiljø. Faget strekker seg ut over seg selv og rører ved grunnleggende sider i mennesket, der sentrale stikkord er behov for harmoni, sammenheng og helhet. Mennesket står i en levende relasjon med sine omgivelser, og vår omverden er ikke «nøytral», men en levende realitet som vi preges av og som vi selv deltar aktivt i.

Christian Nordberg-Schultz har satt ord på dette ved sin bruk av begrepet Genius Loci. Stedet har et nærver som kommer mennesket i møte og som vi sanser. Denne fenomenologiske betraktningen finner vi også blant andre filosofer. I boken «øyet og ånden» av Maurice Merleau-Ponty leser vi om vår oppfatning av maleriet, og om «linjen» som kommer fram i kunstverket. «Linjen» han snakker om er ikke de synlige strekene på et lerret, men den dypereliggende visjon som stiger fram gjennom maleriet. Det synlige verket bærer i seg en underliggende, universell væren som trenger gjennom det synlige uttrykket og som rører ved oss. Vi ser ikke lenger verket, vi tar del i det… Vi går på denne måten bort fra en distansert, konseptuell oppfatning og tar del i en dypere virkelighet. Mange av oss har sikkert lest boka «Den Lille Prinsen» av Antoine de Saint-Exupéry. Vi husker denne lille som en dag møter reven. De blir venner, men etter en tid kommer dagen for oppbrudd. Prinsen skal reise fra sin nye venn, og som avskjed gir reven ham et enkelt mantra, et sannhetens ord med på veien: Han sier det så enkelt: «…det viktigste er usynlig for øyet». For oss landskapsarkitekter blir dette stående som et tankekors. Det essensielle er og forblir noe uhåndgripelig. I det konkrete uttrykket åpnes en adgang til en underliggende realitet, en realitet som vi mennesker er svært følsomme for! Gjennom symbolspråk, formspråk og materialbruk formidler estetikken en dypere virkelighet der mennesket kjenner seg igjen, en realitet der mennesket møter seg selv. Det er som om det oppstår en samklang mellom de ytre former og menneskets indre liv, og det springer fram en harmoni, en kraft som rører ved oss og taler til oss. Vi stimuleres og beveges på denne måten, noe som igjen har innvirkning på vårt forhold til våre omgivelser og til hverandre. Vi skaper våre egne riter, omgivelsene gjør at vi utvikler vaner som fører oss sammen. Det blir til et Polis, det samfunnet som vi alle inngår i. Det er her vi finner landskapsarkitekturens egentlige misjon: vi arbeider for å styrke det sosiale liv, for å fremme kontakten med natur, kulturlandskap eller det urbane landskapet, og for å imøtekomme vår iboende åndelige lengsel. Slik tjener vi mennesket i alle nivå og med alle dets behov.

To sentrale utfordringer

Hvis vi ser landskapsarkitekturen som en misjon kan vi trygt si at misjonsmarken er stor. For man skal ikke leite lenge før man finner mye som bryter med det behovet for samstemthet som mennesket bærer i seg. Vi må innrømme at våre omgivelser nesten bestandig bærer i seg mangler, feil, uferdigheter eller unøyaktigheter som på forskjellig vis og i vekslende grad frarøver oss opplevelsen av helhet. Vi lever i et fragmentarisk samfunn, en mosaikk som ikke nødvendigvis skaper et vakkert helhetlig bilde. Selvopptatthet, egoisme og likegyldighet manifesterer seg også i arkitektur og bymiljø, med disharmoni og surrealisme som resultat. Det blir en av landskapsarkitekturens oppgaver å fronte dette, og jeg vil framheve noen grunnleggende sider som har betydning for opplevelsen av harmoni og helhet.

For det første vil jeg rette oppmerksomheten mot det jeg vil kalle ufullendt detaljutforming. Med det mener jeg løsninger som ikke «går helt opp», materialvalg som ikke fungerer i praksis, dårlig utførelse, -alt dette som får oss til å si «Jo, det er flott, men…». Det er for eksempel fint å legge store granittheller i sentrumsgatene, men ligger de og vipper og trapper med svanker og glipper som resultat snytes vi for den fullendte følelsen som vi er så vare for. Jo bedre prosjektet er, jo værre blir det, for det blir så synlig hvor lite som skal til for å komme i mål. Det blir som maratonløperen som snubler 10 meter før målstreken og som blir forbipassert av hele feltet: Ingen opptur akkurat! Det er ikke snakk om perfeksjon for perfeksjonen sin egen skyld, det dreier seg rett og slett om å komme i mål! Om vi skal bruke Merleau-Pontys vokabular vil vi kunne si at den underliggende «linjen» i verket brytes, og prosjektet tilfører ikke det de kunne vært i stand til. Anlegget svekkes for den kraft og skjønnhet som det kunne ha utstrålt, og dermed taper vi også mye av den harmonien som ligger latent i verket. Slik forstår vi at dette ikke bare handler om våre ytre omgivelser. Vi rokker også ved menneskets indre landskap, et landskap som kanskje særlig idag har behov for en fast forankring i en ellers ganske hastig tilværelse…

En annen side av prosjektering og utforming ligger i tilknytningen mellom prosjekt og omgivelser. Det er ikke en nostalgisk drøm om middelalderens homogene uttrykk som står som idéal, enhetssamfunnets storhetstid er i vår del av verden definitivt forbi. Nei, det handler om artikulering av de forskjellige kulturer og subkulturer som vårt samfunn består av og som gjenspeiler seg i landskapsarkitekturen. Hvert sted bærer i seg sitt eget uttrykk, sin identitet; det være seg alt fra en bakgård på Grünerløkka til gatestrekket mellom Slottet og Sentralbanen.. Det som blir avgjørende er møtet mellom anlegget og omgivelsene. Vi trenger klare, lesbare uttrykk som tydeliggjør overganger og skiller i bybildet. Det er paradoksalt nok dette som skaper den beste sammenknytningen. Og noen ganger må vi akseptere at kanskje ikke alle prosjektideer går sammen?

Som eksempel på et møte mellom prosjekt og omgivelser kan det være spennende å trekke fram Casa da Música i Porto. Dette musikkhuset er virkelig en helt ny sang i et ellers ganske konformt og litt søvnig bykvarter, men så har det ogå gått med et helt kvartal for å lande denne fremmede fuglen. Det er det som måtte til for å gi bygningen et tilstrekkelig stort gulv å stå på. Kanskje skal innbyggerne i Porto likevel være glade for at den slags fugler skjelden flyr i flokk?

Can’t buy me love?

Om vi skal trekke noen oppsummerende linjer sitter vi igjen med to sentrale faktorer (foruten utformingen av prosjektet i seg selv); tid og oppmerksomhet i forhold til detaljutforming og i forhold til omgivelsene. Formgivningen trenger modning og bearbeiding for å finne sitt uttrykk. Dette vet vi godt, men mangel på ressurser og høyt arbeidspress setter landskapsarkitekten i en vanskelig situasjon. Det blir ofte mangel på tid, og dermed blir det vanskelig å rette nok oppmerksomhet på prosjektets forskjellige deler, så som materialvalg, bearbeiding av detaljer, fokus på funksjonalitet osv. Nøkkelordene her er tid og oppmerksomhet, og er ikke dette når det kommer til stykke bare et annet uttrykk for omsorg og kjærlighet? Vi kan skylde på dårlig tid eller dårlig økonomi, men det som manifesterer seg som det synlige resultatet, og det inntrykket folk sitter igjen med er opplevelsen av den omsorg som er lagt ned i verket. Dette er ikke bare en nøktern, objektiv vurdering av hvordan man har lykkes med anlegget: Folk tar dette personlig! Vi har en egen evne til å sanse det som er godt, det som fungerer, det som er gjennomarbeidet, og fungerer det knyttes vi til anlegget, vi får et persjonlig, positivt forhold til stedet. Et prosjekt som har fått den omsorgen og den modningstiden det trenger kommer oss mennesker i møte og tilfører oss opplevelse av sammenheng, harmoni, skjønnhet, -kvaliteter som leder oss mot sjelefred og indre glede. I så måte kan vi godt motsi refrenget i en avBeatles-låtene og slå fast at «money can buy me love». Det handler om aktive, bevisste valg. Det er spørsmål om prioriteringer og om hvilken arbeidskultur som råder. Det er og blir en evig oppgave å strebe etter kvalitet slik at det ikke bare blir markedskreftene som råder. Eller skal vi ende opp som produsenten av Grandiosa-pizzaen: Vi fjerner paprikaen, men hever prisen?

Nei. La oss holde fast ved kjærligheten til faget og ved streben etter å yte det beste. La oss si som hippiene på 60-tallet: Peace and love! Det er et verdig slagord for landskapsarkitektene når de prosjekterer i dag.

Peace and love, det var også dette Gud møtte Jakob med der ute på markene. Og Jakob forsto storheten som omgav han: «Her er Guds hus, her er himmelens port».  Ser vi storheten i landskapet som omgir oss? Forstår vi hvilke dybder vi rører ved i menneskesinnet når vi former våre omgivelser? Veien fra Jakobs syn på markene til vår tids urbane livsstil kan kanskje synes lang, men det finnes fortsatt de blandt oss som har syner. Ole Paus vitner på sin måte om et slikt syn i en av sangene sine, og en av linjene lyder sånn: «En bil kjører bort, og gaten er våt og forlatt. Og det er mye stjerner i rennesteinen i natt». Jeg tror Ole Paus må ha tenkt på landskapsarkitekten når han skreiv dette. For er det ikke her vi finner landskapsarkitektens mål og oppgave? Vi vender blikket og fokuset mot jorden, vi legger våre skaperevner, vår energi og vår omsorg i formspråk, i symbolspråk og materialbruk, og på denne måten speiler vi noe av den himmel som spenner over oss og som vi alle er en del av.

bror Haavar Simon Nilsen OP

Kilder:

Bibelen

Fromm, Erich; «Om kjærlighet»

Merleau-Ponty, Maurice; «øyet og ånden»

Norberg-Schulz, Christian; «Mellom himmel og jord»

Advertisements