(Utdrag frå boka Vandring i åpent landskap, KOM forlag)

En dag kommer jeg inn i en skog. Plutselig kjenner jeg at her er jeg ikke aleine. De høye eiketrærne står der, og ser ned på meg. Ikke uvennlig, ikke strengt, mer liksom varmt konstaterende; ja, der går du, hm, ja, hmmm, det er bra, det er godt, ja … mmm… Slik suser og synger de, vi går sammen, og selv om trærne er bundet til jorden, kan de allikevel følge meg. Fra nå av begynner trærne å lære meg ett og annet. De er bundet til jorden, men makter samtidig å sveve, å reise. De er rakrygget, med en overmåte sterk stamme, med ru og røff bark, og hard ved. Men livet skapes i knoppene helt ytterst i de minste grenene, evig unge, evig født! Om et tre skades har det en utrolig evne til å lege seg selv. Det evner å leve med sin smerte. Det omfavner sin skade, kjemper ikke imot lidelsen men lar den få ha sin plass i seg. Og når et tre endelig dør, bevarer det fortsatt sin skjønnhet. En skjønnhet som ikke nødvendigvis er knyttet til glede eller lykke. Det kan være en smertefull skjønnhet, en vakker sorg. Trær gir av seg selv, hele livet. Jeg lærer ett og annet av trærne.

bror Haavar Simon OP

Advertisements